Forslaget for snart 50 år siden om å rive den gamle og nedslitte bebyggelsen i Sjøgata skapte en storm av protester. Kreftene som ville bevare og utvikle området vant fram. I dag er Sjøgata Mosjøens paradegate. Som fortsatt trenger omsorg og stell. 

 

 

 

Sentrale møteplasser i Sjøgata – Mjaavatnbrygga (1), Helgeland Reiseliv (2), Kulturverkstedet (3), Vefsn museum (4), Fru Haugans hotel (5). (Tegning: Paal Bommen/Dag Nilsen)

[read more=”Les mer…” less=”Vis mindre”]

 

Sjøgata er ikke et museum. Ikke nostalgiske kulisser. Vern og utvikling skal bidra til at området fortsatt skal være en lev­ende del av Mosjøen sen­t­rum der det er attraktivt å bo, drive nær­ings­virk­som­­het og utvikle sosi­ale og kulturelle tilbud for vefsninger, helge­lend­­inger og reise­­livet.

Området  strekker seg fra Torolfsgate i sør der den grenser mot Fru Haugans Hotel, og nordover til Jürgensens gate der gateløpet skifter navn til Skjervgata, som seinere krysser Strandgata og fortsetter til Kinoplassen.

Sjøgata sett fra veien til Marsøra. (Foto: Bjørnar Pedersen)

Gata er smal og uten fortau, med hus helt fram til kanten av rennesteinen. Her ligger Nord-Norges lengste sammenhengende trehusbebyggelse fra 1800-tallet, den første bymessige bebyggelsen på strandstedet som fikk bystatus i 1875. De aller fleste bygningene er vernet gjennom bestemmelsene i reguleringsplanen fra 1985. I tillegg til boliger finnes forretninger, verksteder, museum, hotell og serveringssteder, og hit trekker hele småbyens innbyggere og deres gjester. Ofte bare for å spasere i gata eller langs fjæra, eller gå på kafé, slik det har vært tradisjoner for helt siden den spede begynnelsen.

Bak forretningsgårder og bolighus ligger Nergato med uthus, brygger og naust. Vefsna flyter stille her, men elva kan endre seg nesten  like mye fra den ene dagen til den andre, som fra vinter til vår, sommer og høst. I 2018 ble   elva åpnet for lakse- og ørretfiske igjen. Og på den vestre elvebredden ruver Øyfjellet, 818 meter over havet. “Der flågan skin som sølv i månelys”, som vi synger i “Sangen om fjellet”.

 

 

 

 

 

 

 

 

[/read]