Fellesskap med kunst og håndverk

Galleri Stokland i Sjøgata 25 består av kunst- og håndverksprodusenter fra Vefsn. Foran Elin Gyth Bamberg, bak henne Kirsti Stokland som startet det hele og videre Kari Wulvik, Astrid Evjen, Torbjørg Dyrhaug, Ingvald Evjen og Ivar Larsen.

Ei gruppe kreative sjeler har funnet sammen i et fint fellesskap i Sjøgata 25 – midt i hjertet av Sjøgata.

– Det var et stunt, sier Kirsti Stokland som var initiativtaker og har gitt navn til virksomheten. Galleri Stokland er et felles utsalgssted for produsenter av håndverksprodukter, der Kirsti står som ansvarlig leieteker og driver, mens de andre bidrar til fellesskapet med å holde butikken åpen og ta i mot kundene. Foreløpig fire dager i uka. I spesielle perioder blir det åpent hver dag.

Kirsti eksperimenterte først med butikk hjemme hos seg selv.

– Men jeg forsto at dersom jeg skulle prøve å holde på med dette, måtte jeg ut i verden, sier hun. Nå har hun holdt på ett år, først sammen med Elin Gyth Bamberg og Kari Wulvik og etter kort tid kom også ekteparet Astrid og Ingvald Evjen med i teamet. Så kom Torbjørg Dyrhaug.

– Vi har gradvis utvidet sortimentet, sier Kirsti, som er glad for mangfoldet som de representerer.

– Det er artig med et godt utvalg, sier hun.

Torbjørg driver med mye forskjellig.

– Hvis andre kan, så kan vel jeg også, er hennes mantra.

– Jeg vet det i alle fall ikke før jeg har forsøkt.

Også Ivar Larsen er med i fellesskapet, selv om han ikke produserer salgsvarer. Han trår til der det trengs.

Utvalget

Til sammen tilbyr produsentene kunst og håndverksprodukter innenfor fotografikk, tekstil og strikkevarer, skinn og lær, sølvarbeider og skinnfellmaking. For å nevne noe. Men de driver også kontinuerlig produktutvikling og finner stadig nye uttrykk. Akkurat nå har den unge glassblåseren Julian Finne (22) fra Olderskog også utstilling i galleriet. Han bor og jobber nå i Tromsø.

Høysesongen er naturlig nok om sommeren når turistene inntar Sjøgata og dagene er lange og lyse. Da kan det være både hektisk og trangt i butikken. I mørketida blir det stillere, men kanskje enda triveligere i lavloftede og hjemmekoselige lokaler med god varme i vedovnen og levende lys på bordet i den lille salongen, der det er plass til å sette seg ned og få ro til å studere kunsten på veggene og kanskje slå av en prat med den som er på jobb.

Turnusen lager de i fellesskap ut fra tid og kapasitet. Utgangspunktet er forskjellig, siden noen er pensjonister og noen fortsatt i full jobb sånn at både produksjon og arbeid i galleriet må skje på fritida.

Kirsti er for eksempel økonom og jobber på Helgelandssykehuset i Mosjøen.

– Noen vil vel si at en må være kreativ for å få det til å gå i hop der og, sier hun og ler. Uansett setter hun pris på å kunne få bruke evnene sine også på helt andre aktiviteter. Hun mener hun er blitt flinkere til å ha med seg fotoutstyret over alt der hun ferdes og fanger store inntrykk og små detaljer som hun samler for etter hvert å kombinere og forene i nye bilder. Hun får hjelp av museet til å printe ut trykkene og får dem rammet inn hos naboen tvers over gata.

– Det er et bevisst valg. Lokal kvalitet, sier hun.

Hun har fått anledning til å følge Innovasjon Norges gründerkurs Fram, sammen med flere andre i Sjøgata-miljøet. Nå gjør Elin Gyth Bamberg det samme.

Hjemmeproduksjon

Galleriet er først og fremst et salgslokale, og alle produserer hjemme. Men de har også sy- og strikkemaskiner i butikken, og alle har med seg eget arbeid når de er til stede. Både for å utnytte tida og fordi det er artig for kundene å få se hva en jobber med og hvordan en gjør det.

Det er også mulig å bestille produkter etter kundenes ønsker.

Samarbeidet er veldig bra, understreker Kirsti, og alle koser seg når de har galleridager.

– Jeg er kjempeglad for at vi er i lag om å holde det åpent her, sier Kirsti, som er mer enn fornøyd med selve huset og med beliggenheten.

Og selv om Galleri Stokland ligger så sentralt som det vel er mulig i Sjøgata og mange som vandrer i gata tar turen innom, skulle de som jobber der gjerne sett at de fikk mer besøk.

– Jeg er fantastisk glad i Sjøgata og ønsker meg enda mer liv, både sommer og vinter.

Eiendommen

Ifølge Sjøgata vern og utvikling ble Sjøgata 25 oppført av Per Christoffersen Aasen i 1871. Da hadde eiendommen gatenummer 68. I 1874 ble det bygget skot og pakkhus. Huset ble ominnredet i 1984 med oppussing i første etasje og tilbakeføring av to fasader.

Eiendommen har hatt mange eiere og mange funksjoner, blant annet øl- og vinhandel, kafé, damekonfeksjonsforretning og urmaker. I nyere tid har Husfliden vært leietaker før Wenche Ravnå hadde verksted og salgslokaler for keramikk. Det har også vært frisørsalong i lokalene en periode.

Dagens eiere er Knut Roar Johnsen og Bjørn Brodtkorb.

 

Tekst: Asbjørg Sande

Foto: Torild Wika

 

 

Det blir i familien

Stig-Ove Sivertsen og Marit Sivertsen. (Foto: Torild Wika)

De har drevet på hvert sitt felt i mange år. Men nå er Galleri SOS et riktig familieforetak. Selv om de ikke egentlig jobber sammen.

Ekteparet Stig-Ove og Marit Sivertsen har en klar arbeidsdeling i galleriet og rammeverkstedet på Torget i Mosjøen. Egentlig er det bare Marit som har sitt hovedvirke her. Hun driver rammeverkstedet og selger bildene. Alle malt av ektemannen. Kunstneren jobber best i atelieret på uthusloftet hjemme i Lagmannsgata. Så egentlig har han bare gjesteopptredener i butikken. Men er altså en svært viktig leverandør.

– Mange blir overrasket når de hører at det er bare én kunstner som har laget samtlige bilder, sier Marit og lar blikket sveipe over veggene. Det har vært en rolig formiddag nå i lavsesongen, og vi har pratet om tidligere jobber og erfaringene etter drøye tre år som partnere i Galleri SOS. Der altså Stig-Ove er eneleverandør av kunst. Fargesterke akvareller i alle størrelser dekker veggene i de romslige butikklokalene. Han maler gjerne landskaper, ofte med et særegent og personlig uttrykk. Mange har nok også ei krukke eller fler på veggen, signert SOS. Nå henger det også en del bygg, gjerne litt signe, her i galleriet. Et naust. Eller kanskje er det en garasje? Og selvfølgelig har han motiver fra Sjøgata. Men de dominerer slett ikke.

Det kan også ofte bli serier av bilder, men nesten bare originaler. Selv om han også har laget noen trykk av enkelte bilder.

– Uttrykket varierer med dagsformen, sier han.

– Jeg jobber ofte intuitivt. Hiver noe på papiret og ser hva som kommer fram.

Det betyr ikke at han kan tillate seg å vente på inspirasjonen.

– Jeg må gå på jobb. Må bare begynne et sted.

For han har en krevende gallerist.

– Det kan fort bli tomt på veggene. Så da må jeg bare gi beskjed om at han må male fort, sier Marit. Og ler.

Mange kunder

Selv om alle bildene hun selger har samme signatur, har hun mange forskjellige kunder. Rammeverkstedet betjener naturlig nok mange flere enn bare ektemannen. Hun bruker adskillig flere arbeidstimer på bakrommet, i selve verkstedet, enn i butikken. Og hun stortrives.

– Det er artig. Kjempekoselig!

Hun jobber slett ikke bare med bilder.

Alt kan nemlig rammes inn. Det er mye foto. Stolte foreldre og besteforeldre kommer med portrettbilder av barn og barnebarn. Livets store øyeblikk blir gode minner.

– Jeg er heldig som får lov til å arbeide med dette.

Så kan det selvfølgelig også bli en den spesielle oppgaver.

To sementsekker, for eksempel. Fire forskjellige fletter, fra oldemor, bestemor, mor og datter. Ei barneregnjakke. Og selvfølelig klenodier som klokker og sølvskjeer. Alt i glass og ramme.

– Det meste går an. Det vanskelige tar bare litt lenger tid.

Moderne utstyr

Hun forlot jobben på møbelbutikken etter 18 år og meldte seg til tjeneste hos ektemannen. Den tidligere telemontøren, anonsekonsulenten og kjøpesenterlederen hadde opparbeidet seg et godt ry, ikke bare som kunstner, som en også som rammemaker. Han har rimeligvis også vært en god instruktør, og hun en særdeles lærenem elev. For det ble ikke så mange feilskjær før hun mestret verktøy og utstyr.

Heldigvis har utviklingen gått framover og moderne hjelpemidler forenklet arbeidsprosessen. Men fortsatt er det gode løsninger og pinlig nøyaktighet som avgjør om produktet holder god nok kvalitet.

– Hun er sin egen tøffeste kritiker, sier Stig-Ove om kona.

Nå sysler de med utviklingsplaner, både reint fysisk i butikken, men også innenfor egen drift. De har fått være med, forøvrig sammen med flere andre fra Mosjøen og Helgeland, på utviklingsarbeid som omfatter virksomheter i skjæringspunktet mellom kultur og næring i regi av Innovasjon Norge.

– Så hvordan går det å drive kunstgalleri i en småby som Mosjøen?

– Det går greit, sier ekteparet. De er fornøyde. Men de må hele tida være åpne for nye løsninger og nye muligheter. Og tørre å vise seg fram. Det var tøfft å legge ut bildene på nett første gangen. Ikke minst å prissette dem. Men etter hvert har akvarellmaleren fra Mosjøen skaffet seg et navn, ikke bare i Norge, men også internasjonalt. Minst halvparten av bildene selges utenfor Helgeland.

Sjøgata-miljøet

Galleriet og verkstedet er plassert midt i smørøyet på hjørnet av Torget og Sjøgata og innehaverne har et sterkt og nært forhold til omgivelser og naboer. Ikke minst gjennom engasjementet for og eierskapet til kunstfestivalen Galleria, en skikkelig happening ei uke hver sommer. Da etableres gallerier og utstillinger alle tenkelige og utenkelige lokaler.

Gallerier og utstillinger hører hjemme her, hele året, mener Marit og Stig-Ove.

– Det er bra for gata at sånne virksomheter som vår er her. Og det er bra for oss å være en del av dette miljøet.

Tekst: Asbjørg Sande

Foto: Torild Wika