Fortellinger om fattigdom

De første fortellingene til Andreas Haukland beskriver fattigdommen og klasseskillene i Sjøgata på den tida da Mosjøen fikk bystatus.

Andreas Hauklad. (Foto: Helgeland museum)

«E’ e’ så svang», klager Ol-Jørgen til mora, syersken, i åpningsreplikken i romanen med samme navn. «Ol-Jørgen» kom i 1902 og er regnet for å ha klare selvbiografiske trekk. Også mora til Andreas Haukland (1873-1933) var syerske og enslig mor.

[read more=”Les mer…” less=”Vis mindre”]

 

 

Andreas Haukland på sokkel i Byparken i Mosjøen. (Foto: Asbjørg Sande)

Opphav og barndom

Andreas-Elias Davidsen kom til verden i 1873 i Mosjøen. Han vokste opp farløs, sammen med mora, på et naustloft i Mosjøen. Om slekta hans vet vi ikke så mye. Men felles for Andreas’ forfedre og mødre er at de var drenger og husmenn i bygdene omkring Vefsnfjorden, altså folk i fattigslige kår.

I folketellinga 1875 er mora, Elen-Anna Antonsdatter, oppført som ”losjerende Sypige”. Hun fikk i alt fem barn før hun giftet seg og seinere flyttet til Trondheim.
Faren var fra Jämtland, Sven Eric Davidsson, i kirkeboka fornorsket til ungkar Svend E. Davidsen.

Davidsen giftet seg og bosatte seg på småbruket Olsrud i Grane. Han ble far til flere barn, blant andre prologskriveren Lydia Olsrud. Davidsen og Andreas skal visstnok aldri ha møttes.

Da Andreas var åtte-ni år gammel ble han satt bort som gjeter på garden Haukland i Fustvassbygda.
Det må ha vært en stor overgang for guttungen, fra det omskiftende syndens pøl i strandstedet ved fjorden til det stabile livet hos strevsomme bondefolk på bygda, 11 km nord for den nyslåtte by. Gjeterlivet gir nærkontakt med natur og dyr. Kanskje var det livet på garden og i gjetsleskogen som skapte Hauklands livslange kjærlighet til dyr og ambisjonen om å være bufast bonde. Det er også grunn til å tro at Andreas fikk langt sterkere inntrykk fra tro og overtru i folketradisjonen i Vefsn enn fra skolegang og lesning. Andreas gikk på omgangsskole i delvis overfylte bondestuer fram til han var 14 og konfirmert. Da ble han regnet som ”vaksen kar” og kunne tre ut av grenda og legge ut på sitt lange vandrerliv i Norge og Sverige:
– Der er ikke en Bygd, ikke en Vei, som jeg ikke kjender, mente dikteren selv i ettertid.

Ungdom og vandrerliv

En vedvarende uro og trang til eventyr ser ut til å ha gjæret i Andreas. Kanskje hadde han fått varige inntrykk fra barndommen: En masse voksne mannfolk med store hatter og karslig livsførsel kom til Helgeland og Vefsn i samband med Engelskbruket i innlandet og store sildefiskerier ute på kysten nettopp i hans barndomsår. Som ung mann la han av gårde ut i verden, først som skreppekar og luffer. Disse vandrerårene ble nok bestemmende for hans indre vekst og karakterutvikling. De gav ham også mye av stoffet til hans senere forfatterskap.

Politiske ståsteder

I ungdommen var Andreas Haukland på anlegg og i murerlære. Det er helt klart at han hadde proletære synspunkter. Rallardikteren Kristoffer Updal ser opp til Haukland som dikter og gir han i tillegg attest som ”ein trugin kompis”. I Trondheim hadde de ambisjoner på Hauklands vegne:
– Arbejderdikteren Haukland er som skapt til at utfolde agitatoriske Arbejde. Hans ildfulde Temperament, hans billedrige Sprog og naturlige Veltalenhed vil virke fængslende paa de store Masser….(Thomas Graae).
Da Haukland langt seinere ble storbonde, skrev han til forleggeren at hans nye bok ville bli sterkt preget av antisosialistisk tendens. Da han seinere flyttet til Italia, lot han sønnen Hauk delta i facist-ungdomsbevegelsen der!

Forfatterskapet fire bolker

I Vandreren 1902-13,

II Bonden 1913-1922,

III Historiske romaner 1922-1927,

IV Tilbake til utgangspunktet med folkelivsbilder 1929-1933.

Det er naturlig å dele Hauklands forfatterskap i fire deler. Del I, 1902-1913. Dette er Hauklands vandrertid fram til at han blir bufast bonde i 1913. Han bringer nytt stoff fram i norsk diktning. Han oppfattes som urfrodig og kraftfull med lidenskap og ordmagi. Han bar på smertelige opplevelser fra barndom og vandrerår og oppdaget vel at det å være forfatter kunne være en måte å frigjøre seg ikke bare fra bitre minner, men også fra sosiale band. Uten kunnskap om forfatterens bakgrunn kan bøkene fortone seg som en noe sammenhengsløs og uberarbeidet mosaikk av situasjonsskisser, miljøbilder og naurstemninger.
I del II er forfatteren blitt bonde. Han har oppnådd posisjon og har økonomi uavhengig av skriving. I denne tida gir han ut bare tre bøker. De får meget lunken mottakelse.
Avviklinga av gardsdrifta i 1922 bringer Haukland inn i del III av forfatterskapet. Han gjemmer seg bort på Capri. Den fallerte bonden prøver å falle tilbake på forfatterskapet. Tiden etterspør historiske romaner, og Haukland hiver seg på trenden.
Men hans historiekunnskaper var begrenset. Romanene hans ble derfor liggende kloss opp til folkelivsskildringer. De traff verken kritikken eller leserne i samtida.
I bolk IV av forfatterskapet, den siste, vender Haukland tilbake til utgangspunktet. Han dikter på sitt levde stoff i barndom og ungdom. Han avrundet sitt forfatterskap med et par bøker som i mangt og mye lokket fram det beste i hans talent.
Det ser ut som at et opplevd stoff var nødvendig for at Haukland kunne skape betydelig diktning. Når han beveget seg ut over de grenser som hans minner og erfaringer trakk opp, ble hans diktning lite interessant.

Avrunding

I Cappelens NORGES LITTERATURHISTORIE (1975) har Andreas Haukland fått to boksider inklusiv bildet av statuen i Byparken i Mosjøen.

De av Hauklands bøker som i er blitt stående i ettertida som hans beste arbeider er de fire bøkene om vandreren ”Ol-Jørgen” (1902-05), ”Flo og fjære” (1929), Navar-Nils’ fortellinger (1930) og ”Landeveiens folk” (1933). Disse sju bøkene har tydeligst tilknytning til Nordland, ikke minst Mosjøen og Vefsn.
Til 100-årsjubileet for Hauklands fødsel om Ol-Jørgen-bøkene i nytt opplag. Knut Rogne satte seg i spissen for en innsamling til den statuen som i dag står i Byparken i Mosjøen. Forfatterens motto står å lese på sokkelen: – Men min ild skal ikkke død.
I anledning jubileet i 1973 ble også Hauklands mosjøstoff dramatisert og framført i forestillingen Flo og fjære. Teaterlaget ga en reprise i 1974 som festforestilling ved Noregs ungdomslags landsmøte i Mosjøen. I 1882, da Vefsn var markeringsområde under Festspillene i Nord-Norge i Harstad, laget teaterlaget forestillingen Gull og grønne skoger, som i mangt er inspirert fra Hauklands fortellinger fra Mosjøen.

Hauklands boksamling er å finne i Vefsn bibliotek i Mosjøen.
Andreas Haukland døde i 1933 og ligger begravet på den engelske kirkegården i Napoli.

Kilder:

Cappelens NORGES LITTERATURHISTORIE (1975), bd. IV, s. 355
Hanseth: ANDREAS HAUKLAND, Liv og diktning. 90s. Mosjøen 1972

I tidsskriftet OTTAR 1978, s. 103 vurderer Kjell Jacobsen Andreas Haugklands forfatterskap som historisk kilde.
I Jul på Helgeland 1976 ser Kjell Øksendal på Andreas Haukland og det lokale.

Tekst: Kjell Øksendal

(Artikkelen er tidligere publisert i «Vefsningar» (2012, redigert av Kjell, Jacobsen, Per Smørvik, Kjell Øksendal, Per Sjåvik og Kristian Halse).

[/read]