Historien om en by

Da Mosjøen ble by i 1875 var det Sjøgata som var byen. Med naust, brygger og etterhvert bygårder langs ei gate ved ei elv.

Mosjøen sett fra fra fjellet ovenfor Marsøra. Bildet er tatt i 1897 og er det eneste i Helgeland museums samling som viser utskipingsplassen på vestsida av Vefsna. (Foto: Helgeland museum)

Den første bebyggelsen langs stranda ved munningen av Vefsna var ikke beregnet for fast bosetting. I likhet med mange tilsvarende strandsteder, særlig på Vestlandet og i Nord-Norge, besto det tidligere Mosjøen (Vefsn bygdebok, bind II) stort sett av naust og buer som tilhørte bøndene i de tilstøtende dalførene. Her oppbevarte de båter og utstyr for fiske. Ettersom plassbehovet vokste og økonomien ble bedre, begynte de på 1800-tallet å bygge seg nye sjøhus, de såkalte bryggene, i flomålet utenfor naustene. Omkring 1850 var det kommet opp en nesten sammenhengende rekke av slike gårdsbrygger.

To handelssteder

Gårdene lå i tildels stor avstand fra strandstedet og for mange var det nødvendig å ha rom for overnatting når de hadde ærend ved sjøen. Dette benyttet de naturligvis også når de var til kirke på Dolstad. Den trafikk som dette medførte hadde omkring 1800 bidratt til å skape kundeunderlag for to handelssteder – ett i hver sin ende av naustrekka. Det ene av disse har i dag sin fortsettelse i Fru Haugens hotel, lengst sør i Sjøgata.

Den økende ferdsel kom etterhvert til å danne grunnlag for utøvelse av forskjellige håndverk og mer bymessige næringer. Ikke minst gjaldt dette kafévirksomhet. Mosjøen var lenge kjent for det store antallet kaffebuer som fantes her i siste del av forrige århundre.

Engelskbruket

Et stort sagbruk, Engelskbruket, ble etablert på Halsøya, noen kilometer nord for byen i 1866 av et engelsk selskap, The North of Europe Land & Mining Co., Ltd. Den klondyke-stemningen som oppsto i kjølvannet, satte fart i byutviklingen i Mosjøen (Vefsn museum: Fotefar mot nord). De gamle buene bak naustrekka forsvant, og langs den nylig opparbeidede Sjøgata vokse det i løpet av kort tid opp sammenhengende rekker av byhus. Det var et enormt behov for lokaler, både til bolig- og næringsformål, og naust og brygger ble innredet til boliger, verksteder og butikker, samtidig som de nye handelsmennene bygde nye, større lagerbrygger.

Utviklingen skjedde med slik fart at man fant det påkrevet å få den inn i mer ordnede former. I 1875 ble Mosjøen utskilt som egen kommune og fikk status som ladested (Vefsn bygdebok bind II). Samtidig ble det utarbeidet og vedtatt en reguleringsplan, som dannet grunnlag for den videre utbygging innover mosjøflata. Planen var en tidstypisk skjematisk rutenettsplan. Den fikk liten betydning for Sjøgata-området, selv om den var i strid med bebyggelsen som var kommet opp, og som på den tiden utgjorde den overveiende del av byens bebyggelse.

Mosjøen ble forskånet for de krigsødeleggelser som rammet så mange nordnorske byer under 2. verdenskrig. Omkring 1970 var det imidlertid fare for at Sjøgata-området skulle komme til å dele skjebne med de mange sentrumsområdene i norske byer som ble offer for etterkrigstidens høykonjunktur. Den gamle, nedslitte bebyggelsen ble betraktet som verdiløs, og skulle gi plass for parkeringsbehovet i Mosjøen sentrum. Mange syntes nok også at minner om fattigdom og sosial urett som knyttet seg til området burde viskes bort og glemmes ved at bygningene ble revet.

Proteststorm

Da reguleringsplanforslaget ble offentliggjort i 1969, reise det seg likevel en proteststorm, og det ble dannet en organisasjon av beboere og andre interesserte, Sjøgatas Vel.

 Området representerte for mange Mosjøens identitet. Med utgangspunkt i denne symbolverdi og områdets miljøkvaliteter mobiliserte Sjøgatas Vel ikke bare den lokale motstand mot riving, men også sentrale instanser og myndigheter, blant annet Riksantikvaren, Arkitekturavdelingen ved NTH og Norsk Kulturråd. Arkitekturvernåret 1975 ble benyttet til å skape publisitet og kreve oppmerksomhet på landsbasis. Denne innsatsen resulterte i at Norsk Kulturråd i 1976 ga tilsagn om en større bevilgning som tilskudd til istandsettingen av området,og kommunestyret vedtok i 1977 at det skulle utarbeides regleringsplan for bevaring.
Styringsgruppa

Til forvaltning av kulturfondsbevilgningen ble det nedsatt en styringsgruppe med representanter for Vefsn komune, Sjøgatas Vel og Riksantikvaren.

Styringsgruppa bisto med hjelp til prosjektering og søknader såvel som å skaffe spesielle redskaper og byggevarer. Et antikvarisk verksted ble etablert i regi av Vefsn Museum som et supplement til ordinære leverandører.

Blant huseierne var det ulike oppfatninger av hva man kan tillate seg i et bevaringsområe. Styringsgruppa forsøkte å finne fram til løsninger som mest mulig kunne ivareta både praktiske funksjonskrav og ideelle prinsipper for bevaring. Det ble også satt i gang et forskningsprosjekt for å belyse hvordan kulturvernet kan ivaretas også utenfor spesielle bevaringsområder.

Et sentralt mål for Styringsgruppa var å gjøre Sjøgata til en levende del av Mosjøen sentrum.

(Kilde: Sjøgata Mosjøen, brosjyre utgitt av Styringsgruppa for Norsk Kulturråds Sjøgata-prosjekt).