Min bestemor Emilie Henrichsen (1869 – 1956)

Jeg husker min bestemor Emilie som en flott, bestemt, myndig og snill gammel dame. En uvanlig dame for sin tid.

Emilie Henrichsen.

Yrkesaktiv, forretningsdrivende, sto på og arbeidet hardt i hele sitt liv. En dame full av pågangsmot og vilje og med stor omtanke for sine medmennesker. Stort sett kledd i sort, men kunne også være glad i farger, særlig rødt.
Ute gikk hun alltid med hatt.

Bestemor Emilies pikenavn var Turmo. Hun var født 8. august 1869 og vokste opp på gården Turmoen i Grane som ett av ni søsken. To døde som barn, og en som ganske ung. Ti år gammel var Emilie gjeterjente alene med sauene i utmarka. Hele sitt liv påsto hun at hun hadde sett huldra der oppe: Vakker, med langt hår, og da hun snudde seg, vistes halen. Hun fortalte at hun allerede den gang bestemte seg for at dersom hun selv fikk barn noen gang, så skulle de aldri måtte ut som gjetertaus. Hun hadde en bror, Karl, som reiste til Amerika og videreførte Turmoslekta «over there». Karl ble enkemann. Da skrev han til Emilie og bad henne finne en ny kone fra Vefsn. Det skal hun ha gjort, Karl kom over og hentet den nye Mrs. Turmo. I 1998 var det slektstevne i Vefsn. Da kom 36 av de amerikanske Dakota-Turmoene for å besøke «the homeland». Til sammen feiret ca 300 Vefsn-Turmoer sammen med amerikanerne i Mosjøen og i Grane.

Møtet med Joh. Henrichsen
Som ganske ung kom Emilie til Mosjøen. Hun hadde sin første post som stuepike og barnepike i Sjøgata hos firma Jacobsen & Elnan. Dette handelshuset hadde etablert seg allerede i 1850-årene i bygningen som i dag er Kulturverkstedet.

Etter en tid der, så hun at Joh. Henrichsen Skrædderforretning i Sjøgata 21 på Torvet søkte etter ny syjente. Det var min framtidige bestefar Johan Henrichsen som hadde etablert seg i Mosjøen etter endt utdannelse som skredder i København. Han kom opprinnelig fra Torget gård ved Torghatten.

Hans fulle navn var Johan Konrad Ebenhardt Henrichsen, opprinnelig av tysk avstamning. Han var flere år i Kongens by før han kom tilbake til Nordland med fagbrev som skreddermester. Det fortelles at han hadde mange talenter og kunne velge kunne velge mellom å bli sølvsmed, gullsmed eller urmaker. Trolig tok han først svennebrev som møbelsnekker. Antagelig har han tenkt som så, at alt dette er det mulig å klare seg foruten, men klær, det må folk ha og dermed ble det skredderfaget! Han etablerer seg i Mosjøen i 1896, først i Petter Bechs gate. I 1908 fikk han statsstipend for å gå kurs ved Københavns tilskjærerakademi. Han foretar også en studietur til Stockholm og kjøper samme år Sjøgata 21 og innstallerer en «særdeles pen butik med tøilager».

Til denne butikken og skredderverkstedet er det at det søkes etter syjente Det var mange som søkte om å få komme i opplæring. Unge Emilie skal ha vært meget glad da hun fikk jobben.

De var mange i huset, skreddersvenner og syjenter i lære. De hadde kost og losji og bodde på brygga nedenfor hovedhuset. De lærte å skjære til stoffer, ta mål og sy dresser. Mange var ikke fra Mosjøen, men kom fra Vikdalen, Vevelstad og Brønnøydistriktet. Det ble fortalt at mange av jentene var misunnelig da Emilie snart stakk av med «mesteren». Selv hadde han målebånd i rødt skinn med gulltall, alltid rundt halsen. Målebåndet var med hekter slik at det ble holdt på plass etter hvert som han målte. Han hadde stokk med sølvhåndtak. Sort silkeslåbrok med lilla monogram på ryggen. Sorte tøfler også med lilla monogram. I et eget glasskap hadde han diverse monogrammer.

Emilie og Johan ble gift i Trondhjem. Ikke lenge etter kom Solfrid til verden, i 1904. Sammen fikk de tre barn. Solfrid (Enge), Hilmar (Henrichsen) og minstebarnet Klara (Baadstø), født 1909.
Johan var liten av vekst. Emilie var høyere. Han ville likevel at hun alltid skulle gå med hatt, store hatter som han kjøpte når han var på reise.
Det var nok å gjøre for alle i huset. Alt så ut til å gå bra. Men så ble Johan syk. Han fikk tuberkulose i en hofte og var på sykehus på Stord, antagelig et tuberkulosehjem. På vegen hjem har han et opphold i Brønnøysund og gir beskjed til Emilie at – om du ikke kommer og henter meg, så kommer jeg ikke hjem. Det holdt hardt. Emilie mente det var altfor mye å gjøre i forretningen til at hun kunne dra. Men hun reiste og fikk han hjem. Dessverre dør Johan altfor tidlig, 22. november 1913, bare 48 år gammel.

Livet videre i enkestand
Emilie er 44 år og sitter igjen med tre barn, Klara fire, Hilmar sju og Solfrid ni år. Skredderverksted, forretning og mange svenner og jenter i opplæring, kost og losji. Det kommer et tilbud om overtakelse av forretningen, for dette kunne umulig et fruentimmer klare. Men Emilie er en bestemt dame, vant til å arbeide. Det er ingen enkepensjon. Ingen sosialstønad. Alle måtte arbeide. Yngstebarnet Klara hadde fra hun var 14 år ansvaret for kveldgrøten til hele huset. I tillegg til egne barn hadde Emilie tatt til seg to, nevø og niese, som var blitt foreldreløse i Trondjem. Først kom Olga (Overein) som hadde rømt fra fosterforeldrene. Senere kom også hennes bror Herman. Emilies eldste datter Solfrid giftet seg med en av skredderne, Angell Enge. Han dør tidlig, og Solfrid flytter hjem med datteren Judith (Langseth), 10 år i 1940.

Skredderverkstedet
Der samlet folk seg. Både de som hørte til huset og mange som kom på besøk. Emilie var gjestfri. Sigurd Svendsen på Drogeriet kom hver dag. Ofte kom slekt fra Vestersida til byen og da var det alltid traktering. På kveldene var det fullt hus. Mange ganger etter middag og på kvelden gikk skredderne på verkstedet for å jobbe litt ekstra. Det gjorde også Emilie. Hun kunne litt av hvert. Blant annet renset hun panamahatter, på mote også i Mosjøen, hun vasket hansker, drev møbeltapetsering, flettet matter eller strikket lugger. Mange naboer kom innom. Det var alltid en hyggelig tone, har min kusine Judith fortalt. Ofte sovnet hun der til lyden av latter og munterhet. Det kunne også være spøkelseshistorier, sang, spiritisme-bord som kunne danse. Emilie var religiøs og ville ikke ta del i noen form for kortspill. Det var synd, men vi ungene fikk lov til å legge sjukabalen for henne. Selv gikk jeg på Frelsesarmeen som barn. På verkstedet ble jeg plassert på et høyt bord for å synge åndelige sanger. Skredderne reiste ikke ofte hjem. Også i julen kunne det være folksomt. Dårlig båtforbindelse gjorde at mange ble i byen også i høytidene. Da var de ikke bare på verkstedet, men også i andre etasje i huset, på Salen. Salen var bestestua, kun i bruk om søndagen, på bursdager og ved andre høytider. Der var det fine møbler som Johan hadde kjøpt i utlandet. Og til og med en grammofon som antagelig var den første i Mosjøen. Noen av møblene fra Salen står i dag på Vefsn Bygdesamling. Jeg husker Salen som et stort, flott rom. Innenfor var det et mindre rom, Kabinettet. Der hadde bestemor godteri, kamferdrops, spekulasi (et mye brukt kaffebrød) og annet bakverk, medisiner og urter. Rigabalsam med honning og Arak punsj. Til jul ble Salen pyntet. Det var stort juletre med levende lys, gammeldagse julekuler og det var julenisse. Det var folksomt på julefeiringen; skredderne som bodde langt unna reiste ikke hjem. Juletreet sto til påske. Det holdt seg bra, for det var ingen fyring til vanlig på Salen.

Navn på noen av skredderne var Kristian Jensen, (Kristian Skredder), Alf Mørk, Angell Enge, Arne Sandberg Didriksen, Torolf Steinrud, Einar Olufsen, Agnar Bakken, Jakob Tverå. Kristine var en av syjentene som kom fra Turmoen. Hun var niese av Emilie. Både skreddersvenner og syjenter var unge når de kom i lære, noen bare 15 år. De bodde hver for seg. Guttene på brygga nedenfor hovedhuset og jentene på kvisten i huset. Flere av skredderne startet senere sine egne verksteder. Mest kjent er vel Kristian Skredder (Jensen). Han var en kunstner i sitt fag. Jeg husker han spradet over Torvet i hvite bukser og hvite sko og flott panamahatt. Når han kom slik i april-mai, da visste vi ungene at nå var det vår i Mosjøen. Noen ganger kunne han være forsinket med leveringen. Det skjedde også da min mor Klara skulle gifte seg nyttårsaften 1938. Da var brudekjolen ikke helt ferdig, så brudgommen Erik og bryllupsgjestene måtte vente tre kvarter i Dolstad Kirke før bruden kom.

Emilie som ”medisiner”
Selv var bestemor aldri syk. Hun gikk ofte på Bedehuset, særlig hvis det var basar og utlodning. Men hun ble veldig lei av alle de gamle kjerringene som satt og klaget over alle steder der hvor de hadde ondt. Da var det bedre å være sammen med ungdommen. Hun hadde liten respekt for leger og deres vitenskap. Hun kurerte seg heller selv. Som ganske ung hadde hun falt ned en trapp og knust hælen. På sykehuset i Sandessjøen hadde hun fått satt inn 30 nagler og doktoren tvilte på at hun noen gang ville komme til å kunne gå.
«Sånt førarga jås! Det skal vi bli to om», skal Emilie ha svart. Hun trente seg selv opp og hadde foten i nesten kokende einer-låg hver kveld og smurte deretter med hundfeite. Senere skrev hun et langt brev til doktoren, overlege Bakke, om kuren og at hun nå kunne gå. Hun fikk svar tilbake om at «det var det artigste brevet han noen gang hadde fått».

I alle dager samlet hun urter og planter og laget medisiner og salver til hjemmebruk. Kjerringrokk til te. Rognebær tol gele. Einebær, også til skylling av håret, i nestsiste skyllevann skulle det være. Mest kjent var en tjæresalve. Selv var jeg sterkt plaget av hudsykdommen psoriasis som barn. Bestemor smurte tjæresalven på ryggen min. Den luktet ille, men utslettene forsvant og skurvene kom aldri tilbake. Hun hadde også metoder for å ta bort vorter. Oppskriften til tjæresalven gav hun senere til Apoteket i Mosjøen. Var hun ute i naturen, så lette hun alltid etter firkløver. Hun fant mange og delte ut denne lykkeplanten. En bonde mente hun tråkket ned hele åkeren hans i sin leting etter firkløver. Også i salmeboken oppbevarte hun firkløver. Hun likte å gjøre det fint utenfor til helga med finhogd einer på trammen. Einer fikk hun av slektningene fra Vestersida når de var i byen.

Kosten i storhusholdet
Det var hushjelp som laget mat og vasket klær i størhuset. Frokost klokka 9. Det var brød, ost, som oftest en stor brunost, sirup og syltetøy. Formiddagskaffe klokka 11. Middag klokka 13. Fisk, kjøtt, kålrabi, løk. Klokka 16 kaffe og florabrød med sukker. Aftens klokka 19. Ofte bare vassgraut, men noen ganger også brød og pålegg. Enkel kost. Syltetøy av blåbær, tyttebær og rips. Det var en kjøttbu hvor de oppbevarte saltet kjøtt og fisk i halvtønner. Av kjøttretter var det saltkjøtt, kjøttsuppe, kjøtt i mørke, kjøttkaker i brun saus, ertestuing. Klubb og klepp-melk. Sviskegrøt til dessert, men ikke under krigen! Var det gjester, trakterte hun med kaker og pikekyss. Skredderne fisket av og til når det kom store mengder med lodde, sei og torsk i fjorden. Ellers handlet de hos fiskehandler Reinfjell. Han hadde sin fiskeforretning bak Sjøgata 25c (Grevabrygga/Baadstøbrygga) mot elva. Huset er for lengst borte.

Mennesket Emilie
En myndig dame og klar i sine svar. En gang kom en av syjentene og betrodde seg. Hun trodde hun var blitt gravid. «Hva har du gjort da?», spurte Emilie. Jo, hun hadde hoppet over bekken. «Hva mer?» var neste spørsmål. «Nei, ingenting mer». «Da er du ikke gravid» , svarte Emilie. Syjentene hadde ellers et godt forhold til henne. Mange kom på besøk lenge etter at de hadde sluttet, giftet seg og stiftet familie. Noen har fortalt at hun var nesten som en mor. Når de var syke, kom hun med varm melk. Og hun trøstet når det var kjærlighetssorg. Slektninger har sagt at hadde det ikke vært for Emilie, så hadde de sultet i hjel under krigen. Hun likte å ordne opp for folk dersom det var problemer: Hun skaffet hus og boliger og hun var aldri redd for å si ifra om hun mente noe var galt. Emilie plagdes ikke av overdreven respekt for autoriteter. Hun hadde ofte på seg store, vide, fotside skjørt. Hosebånd og noen store selvsydde bukser under, bukser som syjentene respektløst kalte telt. Det var så god plass under mormors skjørt at der kunne vi stikke oss vekk når vi lekte gjemsel. Syjentene måtte også lære seg å sy gylf i buksene, til stor munterhet for skredderne. De fikk mønster til to størrelser, guttebukser for å ha noe å vokse i, og vanlig stor størrelse. Mange forteller om hennes gjestfrihet. Hun var opptatt av hvordan folk hadde det. Var slektninger i byen, ble de alltid budt inn på kaffe. Og mange andre var innom for å få gode råd om dette og hint. Det var også godt kjent at hun var dyktig til å spå i kaffegrut. Mange av jentene på kafeene i Sjøgata gjemte på kaffekoppen helt til de hadde vært hos fru Henrichsen og fått tydet sin fremtid. Ellers mente hun at det å føde barn ikke var noen stor sak. «Om hun kunne få en krone for hver, så skulle hun nok føde for hele Sjøgata». Det var utedo nede på brygga med hull rett ned i fjæra. En gang da Emilie var ferdig med sine «forretninger», oppdaget hun to lystige fyrer nede under hullet. Hun lurte på hva de så etter. – «Jo, de så etter han Hilmar». «Han Hilmar spratt ut herifrå for ti år sidan» , var det kontante svar.
I ung alder ville den samme Hilmar begynne med turning og argumenterte med at det var så god mosjon. «Tøv», sa hans mor. «Kom deg ned i skøtet og høgg ved så får du mosjon god nok». Hilmar ble likevel en dyktig turner og han ble lenge husket i Mosjøen for sine glansnumre på revyene på Ungdomslokalet hvor han steppet i lugger. Det var i selveste Svanesjøen. Hilmar var Svanen, i fullt ballettutstyr, stor hårsløyfe,og lugger. Ungdomslokalet var stedet der ungdommen møttes til dans. Min mor Klara var så avansert at hun hadde skrevet til Paris, Galeries lafayette, og bestilt gule sko. Det hadde vakt en viss oppsikt da hun kom til dans på Ungdomslokalet i knallgule sko.

Jeg husker min bestemor som et moderne og fordomsfritt menneske. I meget tidlig alder fikk både min storesøster Laila og jeg seksualundervisning. Hver for oss. Grei beskjed om hva som skulle til for å bli gravid. Og hva vi skulle gjøre for ikke å bli gravid. Blant annet fikk vi streng beskjed om aldri å bli med mannfolk ut i skogen. Da vi var små, fortalte hun selvdiktede eventyr hvor vi var hovedpersonene. Det som sto i bladene, mente hun, var altfor kjedelig.

Hver søndag gikk hun til kirken. Lett kjennelig med sin sorte frakk og store hatt og lugger og kalosjer om vinteren.

En gang vant hun en større sum i pengelotteriet. Dette holdt hun tett med. Men ryktene gikk. Vinneren skulle være en forretningskvinne i Mosjøen… og at det kunne være Lydia Olsrud Nordland. Lydia hadde akkurat da hatt økonomiske vanskeligheter. Likviditeten var ikke bra og hun hadde problemer med å få inn varer. Emilie lot ryktene gå, og hun røpet ikke for noen at hun var vinneren. Antagelig hjalp dette Lydia til å få kreditt og komme over kneiken slik at hun berget forretningen. Emilie spilte fast i Pengelotteriet og tok alltid mange lodd på alle basarer.

Når hun skulle ta ut varer til forretningen, skjedde dette hos handelsreisende på hotellet. Dit tok hun alltid barna med slik at det ikke skulle oppstå rykter.

Hun var også kjent for å være meget rettferdig. Hun hadde to venninner som drev hvert sitt bakeri, fru Hvalryg og fru Pedersen. Brødinnkjøp ble foretatt i tre måneder hos den ene og tre måneder hos den andre. Det var ofte barnebarnet Judith som var ute og handlet brød til huset. To flora og tre grovbrød. Fru Andersen på Cafe Tipparay var en annen god venninne.

Fritid
Det var nok ikke så mye fritid. Men helligdagene var fredlyst; aldri vanlig arbeid på søndager. Likevel kom folk innom på søndager for å kjøpe mindre ting, luer og sjerf. På godværsettermiddager om sommeren rodde alle over til fjellet og tok ettermiddagskaffen der. På bærplukking var alle med, store og små. Emilie hadde også en hytte. I Trondhjem hadde hun spist på Kaffistova med navnet Gildevangen. Det syntes hun var slikt et vakkert navn og ville ha sitt eget Gildevangen. Hun kjøpte en liten hytte langt av sted, skikkelig på landet. Den gang omtrent det eneste hus i svingen til høyre i Vefsnvegen når man kom opp Rv 50 i Mobakkene. Det var litt av en utflukt når alle skulle av sted på søndagstur. Huset står fremdeles, nå rødmalt og påbygget. Det var altså dette huset som gav navnet til nybyggerområdet Gildevangen, dagens Olderskog. Borgny Pettersen (datter på Cafe Tipparary) drev en tid sommerkafe der, en liten filial av Tippen. Den seinere fotograf Brynjar Berg var en sommer dreng på Kafé Gildevangen i Sandbakken. Han beklaget seg over hvor tungvint drifta var. Alt vann måtte hentes med bøtter nede fra Helvetesmyro og bæres bratta opp, over Rv 50, og så opp Sandbakken til Gildevangen.

Senere bodde en av skredderne, Torolf og hans kone Aurora, i huset.

Krigen
Emilie var blitt enke i 1913, og giftet seg aldri igjen. Under krigen hadde skredder Torolf kjøpt et stort Europa-kart . Dette ble hengt opp på veggen på verkstedet. Frontene ble markert med knappenåler med stort hode. En mann i nabolaget var nazist. Han hadde gått ut og inn på verkstedet helt siden Johans tid. Han var en av de første i Mosjøen som meldte seg inn i NS. En gang han var på besøk ,hadde skredder Eilif sagt noe negativt om tyskerne. Da sa nazisten: «Dette kan jeg få deg arrestert for». Eilif ble likblek og redd og satt bare og skalv. Men det skjedde ingenting. Og knappenålene ble fortsatt flyttet i glede etter hvert som det gikk dårlig for Tyskland. Den omtalte nazisten viste seg aldri mer på verkstedet etter at tyskerne var på retrett. Den tidligere omtale bror Karl i Amerika skal ha dødd av hjertestans da han fikk høre om krigen i Norge og at tyskerne var kommet til Mosjøen.

Forretningen videre
Hilmar (Henrichsen) tar over forretningen og driver en moderne herreekvipering. Men Hilmar får kreft og dør altfor tidlig. Forretningen overtas og drives senere av Hilmars svoger Kristoffer Slåttrem.

I 1977 kjøper Einar Øybakken huset og driver sammen med sin kone Gyda urmakerforretning og dessuten med innramming, våpen mm.

Emilies yngste barn, min mor Klara Baadstø, er som ung en periode i Trondheim. Hun hadde praksisplass på Hotel Britannia og deretter hos en fornem familie på Ljan i Oslo. Mens hun er der, vinner hun 500 kroner i Pengelotteriet. Dette blir startkapital for hennes forretning, Klara Henrichsen Damekonfeksjon, som hun åpner etter å ha løst handelsbrev i Trondheim. Første forretning er i Rendumhuset. Året er 1932 og hun er 33 år.

Slutten
Emilie var alltid vár for tegn og varsel i naturen. Myrteplanten, en plante med grønne små blad og hvite, uanselige blomster, var et dødsvarsel dersom den blomstret mye. Den ville hun helst ikke ha i huset. Hørte man ikke gjøken om våren, så var også det et varsel om død. Og så var det Daumannslyset. Et lys på himmelen som varslet om at nå var det noen i nærheten som skulle dø.

Våren 1956 hadde hun ikke hørt gjøken, og hun hadde sett myrten storblomstre. Da ante hun at tiden nærmet seg.

Emilie dør 8.august samme år, 87 år gammel.

Tekst: Randi Baadstø

Takk til min kusine Judith Langset og mine søstre Laila og Bente for gode opplysninger og godt samarbeid.

Teksten er første gang publisert i “Far etter fedrane”, årbok for Vefsn, Grane og Hattfjelldal (2014).

Bildene er utlånt fra familien og fra Helgeland museum.

 

 

Barndomsminner fra Sjøgata

Jeg er født i Baadstøhuset på Torvet i krigsåret 1942. Hele min barndom og ungdom bodde jeg der, i Sjøgata.

En fin samling med (nerby-)unger med dinglende bein på Kommunekaia. Idyll! (Foto: Helgeland museum)

Mine søstre og jeg beholdt huset mange år etter at våre foreldre gikk bort. Først høsten 2014 solgte vi til Galleri SOS, Marit og Stig Ove Sivertsen som har drevet galleri i forretningslokalene i første etasje de siste åra.

Dette er en historie om mine minner fra sent 1940-tall til litt utpå 1950-tallet.

Torvet og Sjøgata er mitt barndomsland. Området hadde langt flere bygninger enn de som står i dag. Først og fremst ruvet Samvirkelaget, en stilren teglstensbygning fra 1930-årene. Der var det alltid mye folk, både inne og utenfor; stor kolonialavdeling, men også manufaktur, jernvare, glass, stentøy og etter hvert også kjøttutsalg i underetasjen. Huset sto helt til tidlig på 1970-tallet da det ble revet og erstattet av Domusbygget (i dag Torgpaleet) som står i dag. Ovenfor Samvirkelaget mot Strandgata sto to mindre trehus som jeg husker godt fordi jeg hadde barndomsvenninner i begge. På den andre siden av Petter Dass gate mot Strandgata sto Elnanhuset, senere overtatt av bilrutene. Dette var en litt større og spesiell trebygning og der bodde de to søstrene Elnan. Dagny Elnan var mest kjent fordi hun var lærerinne på folkeskolen. I samme kvartalet var der bensinstasjon, postkontor og tollbu. Vis a vis var Lydiakiosken og B.T. Lund, dame og herrekonfeksjon. Og den gamle telegrafbygningen på sørøst-siden i krysset Strandgt/Petter Dass date. Så var det Gudrun Skogs kolonial og også huset hvor hun bodde i Strandgata, der hvor Libris-bokhandelen er nå. Så kommer enda et par trehus som nå er borte. Borgny Pettersen drev fiskematforretning med de deiligste fiskekaker i et av husene. Det gjorde hun helt til hennes mor på Tippen ble for gammel til å drive. Da ble fiskebutikken avviklet og Borgny tok over driften på Tippen. Også Peder Lappar holdt til på øversiden ved siden av fiskebutikken, med verksted for lærvarer.Videre på samme side bolighuset til min onkel Hilmar (Henrichsen). Jeg husker en gang hans kone var bortreist og vi tre søstrene var invitert hjem til onkel. Det var vinter, kaldt og mørkt. God fyr i ovnen og bare stearinlys til opplysning. Da leste han «Et spøkelse» av Knut Hamsun. Det var skummelt og nifst og gjorde sterkt inntrykk. For øvrig vårt første møte med dikterhøvdingen. Husene og menneskene på nersiden av Strandgata krever litt mer omtale, først og fremst hjørnegården til Optikus. Her drev Sigvald (Optikus) Johnsen og frue Amanda i «alle» bransjer. Han var dyktig fotograf og har etterlatt seg mye av Mosjøens historie både på bilder og film. Men butikken besto av mer enn fotoutstyr. Sigvald Johnsen drev som optiker; til ham kom folk fra hele distriktet for å ta synstest og få hjelp til briller. Amanda drev parfymeriet og veskeavdelingen. Så var det kikkerter, fiskestenger, leker, godteri, vaskepulver, bijouteri, husholdningsvarer, radioer, grammofonplater, ballonger, bruspulver og sikkert mye mer. Bruspulver var et magisk, søtt pulver som ble solgt i små papirposer - blandet med vann ble det så til brus. Ferdig-brus på flasker kom senere. Det hendte at Amanda ikke fant akkurat det vi skulle ha. Da sa hun: «Kom igjen om en time».
Amanda og Sigvald var gudforeldre til min storesøster Laila. Amandas søster, Selma, holdt til i neste hus. Hun og hennes mann Hans Andreassen var mine gudforeldre. De to drev elektrisk forretning og hadde i tillegg alt mulig innen fiskeutstyr. Hver dag stengte begge butikkene midt på dagen for «siesta». Da gikk de alle fire til lunch på Skogbrygga hvor foreldrene til Selma og Amanda bodde. Denne brygga var altså barndomshjemmet til de to søstrene. Ingen av de to ekteparene hadde barn. Heller ikke min onkel Hilmar (Henrichsen) som bodde vis a vis, hadde barn. Mine søstre og jeg ble på en måte erstatningsbarn og vi var ofte innom hos gudmor og gudfar, særlig var det spennende i optikusbutikken fordi butikklokalet var fullt av alle slags varer fra gulv til tak. Amanda døde flere år før Sigvald og Hans døde mange år før Selma. De siste år drev svoger og svigerinne, altså Sigvald og Selma, Optikusbutikken sammen, helt til litt utpå 1970-tallet. Cafe Tipparary, eller Tippen som kafeen ble kalt så lenge jeg kan huske, var en institusjon. Det var også gamle fru Andersen på Tippen. Og hennes før omtalte datter Borgny. Det har alltid vært mange kafeer i «Nerbyen», men Tippen var selve hovedkafeen. Karbonadesmørbrød med erterstuing er et deilig minne.Tippen var «toppen» i hele min barndom og langt inn i voksen alder. Nede på hjørnet Strandgata/Peter Bechsgate, i Grøftremgården, lå Helgeland Arbeiderblad og lenger opp i gata Wallykiosken. I Strandgata var også A. Brandth, som fremdeles er på plass og i full drift. Det var Rødseth Sko og Ørnes Glass og Stentøy. I Peter Bechsgt holdt også bokhandler Petersen til. Jeg husker ennå gamle Petersen, han alltid med en Frisco-sigarett i munnviken, en sigarett med usannsynlig lang aske, som jeg alltid lurte når ville komme til å falle av. Så var det Mikal Slettens fargehandel, med kitt og vindusruter, og vis a vis drev fru Hvalryg bakeri. Fridger Vik med butikkdame og medeier Bølla, var enda en butikk i strøket. Jeg husker bare navnet, men han var kretsmester i borddekking!!!

Sjøgata
var vel enda byens hovedgate. Fullt liv og aktiviteter i alle hus og brygger. Kafeer og butikker av alle slag. Nærmest oss, rett over gata, var favorittbutikken Helland (nå Blomsterbua). Et sant paradis for unger. Der solgte de både leker og godterier. Det var mulig å kjøpe en femøres karamell. Da spurte ofte Ingolf Helland: Ska e breng den heim tel dåkker? Ska e ta fram handvognæ? Eklara Helland var en kunstner med nål og tråd. Hun kunne reparere hull og skader på de fineste silkestoffer. Da var ikke vanlig sytråd tynn og god nok. Hun nappet hår fra sitt eget hode og brukte som sytråd. Det ble perfekt. Og hun sydde de mest fantastiske dukkeklær. Sønnen Gunnar spilte i guttemusikken. Ofte hadde de basar og den store hovedgevinsten var ei sovedokke. En drøm for alle småjenter. Full garderobe sydd av fru Helland. Dokka og alle klærne fylte hele utstillingsvinduet. Drømmen på jord. Vi tok mange lodd, men vant ikke. På husveggen utenfor hang et skilt med reklame for Tiedemanns Tobakk med teksten «Deres oldefar røkte Tiedemanns Tobakk. Deres oldefar var en klok mand».

Og så hadde fru Helland det mest eksotiske dyret i Sjøgata, ja sikkert i hele Mosjøen. En skilpadde. Noen ganger lå den på disken inne i butikken. Om sommeren hadde hun den ute til lufting. Da lå den ute i gata utenfor butikken. Vi fikk også noen ganger komme opp i privaten i 2.etasje og se på skilpadden.

Jenssen Hals (nå Kulturverkstedet) var den andre nabobutikken. Johan Jenssen Hals hadde tatt over firma Karl Jacobsen Enke og drev nå for egen regning. Jeg husker den som en veldig stor butikk og Jenssen Hals som en veldig stor mann, i hvert fall i bredden. Stor mage og klokkekjede. Han brukte aldri våre fornavn, men kalte oss alltid Frøken Baadstø. Ofte sto han tankefull og speidet ut av vinduet og så sa han: – I dag går elven strid -. Og når vi gikk, sa han alltid: – Hils mor. Det var en spennende butikk med alt av kolonial, kaffe, mel, sukker, pålegg. Og alt i løs vekt. Varene ble veiet i en stor vekt på disken og så pakket inn. Det luktet godt av nymalt kaffe og spennende krydder. På veggene var det store hyller med metervarer, stoffer av alle slag og i vinduet ut mot oss var det kofferter, stilt opp som en pyramide. Samme utstilling i alle år. Betjening var ekteparet Ragnhild og Nikke Stimo og så fru Marselius. Hun var søster til Jenssen Hals. Selv var han gift med fru Eli Haugan på hotellet. Når de skulle på søndagstur, leide de drosje. Noen ganger gikk turen til en hytte på Svenningvatnet. Medbragt lunch, mat og drikke fra hotellet. Mens de var inne på hytta, satt sjåføren i bilen og så kom de ut til han med mat og dram. Det var viktig, og aller viktigst var det at sjåføren fikk en god støyt slik at han kunne kjøre herskapet trygt tilbake.

I samme hus som Jenssen Hals-butikken, aller øverst i 3. etasje, bodde pianolærerinne Hanna Claussen, en datter av Jacobsen-enka. Hun var forferdelig streng og alle pianoelevers skrekk. Helt sikkert kjempedyktig, hun hadde studert klaver flere år i Hamburg, men sint; jeg gruet til hver eneste pianotime. Senere begynte jeg hos Arvid Tverå lenger opp i Petter Dassgate. (det koselige trehuset med to utskårne julenisser øverst på veggen). Der var det langt mer gemyttlig.

Emma Grøva hadde systue i Sjøgta 25c (Baadstøbrygga). Fra 2.etasje hadde hun utsikt over Torvet mens hun sydde på sin Singer symaskin. Og vi kunne komme og tigge dokk-lørvår, tøy som var til overs og som vi kunne bruke til dokkeklær.

På hjørnet Torvet/Sjøgata lå Joh.Henrichsen Skredderverksted og senere herrekonfeksjon. Firmaet var startet av min morfar Johan Konrad Ebenhardt Borkenhagen Henrichsen med forretning i Sjøgata fra 1908. (Se Far etter fedrane 2014).

En myndig dame med rødt ansikt og hvitt hår, Hallfrid Aufles, styrte Meieriutsalget (nå parkeringstomt). På utsalget kjøpte vi melk i spann. I rommet bak selve butikken var melken i store beholdere med is rundt. Med seg i butikken hadde Hallfrid butikkdamen Esther. Hun var pinsevenn og hadde knute i nakken. Det var litt skummelt. Vi hadde hørt at pinsevenner kunne tale i tunger. Vi visste ikke hva det betød, men nifst var det. En venn av oss hadde engang stått utenfor Betel under et pinsevennmøte og fortalte etterpå veldig realistisk om da menigheten var på jakt etter Den hellige ånd. Og de lette lenge både høyt og lavt. Til slutt var det en som fant Den hellige ånd i vedkassa… På meieriet fikk vi kjøpe melk også etter stengetid. Da sto vi på baksiden av huset og ropte: Hallfrid! av full hals. Så kom hun, fyllte opp spannet og ekspederte gjennom vinduet. Ofte fikk vi ungene også skalker av ost gjennom det samme vinduet. Meieribygget ble revet i 1960-årene. Uten grunn, mente vi sjøgatabevarerne. Svært mange andre hus og brygger er også borte for lengst.

Videre nordover i gata var forretningene Barth, Trikotasjehuset, Skomaker Bangsund i Raubua. Fram kafe like ved Raubua, Urmaker Schei, og bak dette huset skomaker Jensen. Videre Andrea Forsjord med frukt og sjokolade, Anne Wang i samme bransje, Fru Skjølberg damefrisør (nå tannlegekontor). Marie Vik hatteforretning (Vikgården), Slakter Moen (nå Gilles) og Petter Jürgensen. Han gikk under navnet Petter Dirk fordi han kunne alt om nøkler og låser og kunne få opp alle låste dører og skap. Og så var det Yttervoll damekonfeksjon. Det var flere kafeer og kaffebuer. På den andre siden, sørover fra Jensen Hals var Forretningsbanken, og i samme bygg, tror jeg, var fru Berge, også hun solgte godterier. I ”steinhuset” hadde Karen Aas broderiforretning. Ett hus lenger sør drev C.W. Johansen bakeri. Så kom Rodahls blomsterforretning. Det var mange bakerier i nerbyen. Der kunne vi tigge skalker fra wienerstenger. Eli Johansen ble nok lei av oss og sa ofte: – Di dær Baadstø-ongan, får di’kje mat heime?. Andre butikker i nærheten av oss var Urmaker Jensen, Bokhandler Sørensen (i Rendumhuset. Til han bygde i Strandgata og flyttet dit 1955). Der var det kafé i 2. etasje.

Driftige kvinner
Det er interessant å tenke på hvor mange kvinner det var som drev næring i Sjøgata. Nesten i alle hus var det kvinner som drev butikker og kafeer. Fra Fru Haugans Hotel i sør til fru Yttervoll i nord. Og det var kvinner som jobbet i bakeriene, i butikkene og på kafeene. Det har vært foregangskvinner som startet opp, drev sine forretninger uavhengige av andre.

I særklasse står hotellet hvor det alltid har vært kvinner i ledelsen og nå er det femte generasjon som har overtatt. Det har vært gode rollemodeller i Sjøgata som viste at det var mulig for kvinner alene å drive næringsvirksomhet i Mosjøen 1940- og 50-årene. Det er rart å tenke på at nesten alle disse næringsvirksomhetene nå er borte. Det er bare to igjen, Fru Haugans Hotel og A. Brandth. Hos Brandth er det nå 4. generasjon som driver. Firmaet hadde 125-års jubileum i fjor.

Unger og lek i gata
I min barndom var det masse unger i Sjøgata. I nesten alle hus og på bryggene var det barnefamilier. Barnehage var ennå ikke oppfunnet i Mosjøen. Vi kunne leke overalt mellom hus og brygger, og det var nesten ingen biler i gata. Vi kunne fiske fra Jacobsenkaia. Der lå vi på mage i trappetrinnene og fisket dassmort, flyndre og ål. Det hendte også at det kom torsk, ørret og til og med laks på kroken. Agn (spekesild) fikk vi hos fiskehandler Juvik. Ofte spiste vi instra av silda selv og brukte resten til agn. Ikke rent sjelden var det unger som falt i vannet. Hvis det var flo og dypt vann, ropte vi på Juvik. Hørte han skrik, kom han ut på brygga og ropte tilbake at han måtte bare se om det var hans egne unger som holdt på å drukne ellers så hadde han ikke tid. Det var ikke sant. Juvik var en snill mann og reddet alle. Rendum var den andre store redningsmann. En farligere sport enn fisking fra kaiet var staking på isflak på vårvinteren.

Det krydde av unger i støket og vi manglet aldri lekekamerater. Noen ganger var det også unger fra Øverbyen i gata. Tvillingene Bjørn og Kjell Johnsen var ofte på besøk hos bestemor Eli Johnsen (Rendum), og vi fikk lov å passe dem. Ofte satt de bare på trappa til Rendumhuset. Stor stas var det også når svensk’ongan kom på sommerferie fra Stockholm. Vibeke og Christer var barna til Søster Helland. De fikk vi også lov å passe og vi var imponert over hvor flinke de var til å snakke svensk, enda så små de var. Vi lekte med alle Juvikungene, Forsjordungene, Kibsgårdungene, Edel Johnsen, Gerd Jensen, Roald Berthelsen og mange fler. Og så var det de store guttene Tord Vik og Gunnar Helland. Når vi var riktig modige, løp vi etter Gunnar og ropte i kor: «Gunnar Helland kompani – fekk en kork i rævæ si. En,to,tre og fire, fem så spratt korken ut igjen». Så måtte vi løpe for livet for ikke å få juling. Tord Vik kunne finne på litt av hvert. Det var en fiskehandler Reinfjell som hadde sin fiskebutikk mot sjøen, bak brygga 25c (Baadstø-brygga). Utenfor sto det fisketønner. En gang hadde Tord og en kamerat satt seg oppi en av fisketønnene. Etter en stund, når fiskelukta hadde trengt helt inn, steg de ut og gikk til møte på Frelsesarmeen, satte seg blant møtedeltakerne og forpestet lokalet. I fjæra og under bryggene var det fint og spennende å leke. Der fant vi mange fine steiner og andre ting som folk hadde mistet. 2. mai og 18. mai var de beste dagene. De kunne være meget innbringende. Da fant vi penger, sigaretter, tomflasker og til og med gebiss som hadde falt ut under nattens festligheter.

Det var godt å vokse opp i Sjøgata. Gode lukter av bakst sivet ut fra bakeriene.Vi spilte kanonball midt i gata med to lag eller hoppet tau eller paradis. Sjelden våget vi oss lenger oppover i byen. Bare til Folkeskolen på Skolekvartalet. Lenger opp bodde alle trollongan i øverbyn.
En forferdelig tragedie var det i 1955 da huset til Forsjord brant. Det sto mellom Skogbrygga/Vefsn Museum (kontorbrygga) og Hjeronimus/Ferdinand/Nano. Alle var ute og så på brannen og det var et sjokk å se flammene ut av vinduet og vite at våre venner mistet hjemmet sitt. Noen av familien måtte flytte inn hos besteforeldrene Petra og Olaf Forsjord i Hjeronimushuset. Og senere flyttet hele den brannrammede familien til Øverbyen. Det var trist for oss. Forsjordhuset (Hjeronimus) var et eksotisk hus fordi Martin Forsjord, onkelen, var sjømann og hadde reist verden rundt. I stua var det flotte silkeputer med frynser som Martin hadde bragt fra det store utland. Og vi fikk høre på grammofonplater med hawaimusikk. Og så viste han lysbilder fra alle hav og verdenshjørner. Gamle Olaf Forsjord rodde oss ofte over Vefsna til fjellet. Der kunne vi plukke bær. Så huiet og ropte vi fra fjellet når han skulle komme og hente oss.

Noen ganger var også vi langt oppi Øverbyen på besøk hos våre besteforeldre, farmor og farfar som bodde på hjørnet Egedesgate/Peter Bechsgate. Min bestefar kom til Mosjøen med familien på Nordlandsbaneanlegget da min far var 12 år, altså i 1926. Det var forferdelig langt å gå helt til Egedesgate for små ben, men veldig fint og gode kaker når vi endelig kom frem. Mange vil huske dette huset som et Skrekkens Hus fordi her var det skoletannlege i 1. etasje. Den gang var det ikke «Null Hull» og fluortabeletter. Det var mange hull og det gjorde vondt. Tannlege Kobberstad var alle barns skrekk. Gråt og tenners gnissel, bokstavelig talt. Det var glasskap som var fylt med torturinstrumenter. Min søster Bente skulle engang få trukket en tann og bad tynt om å få bedøvelse. «Pyse!» sa tannlege Kobberstad.

Andre aktiviteter i barndommen
Min mor Klara Baadstø var moderne og fremtidsrettet og vi barna fikk lov å være med på alt mulig. Når vi hadde bursdag, skulle alle jentene i klassen inviteres. Mamma var kjemegod til å bake bløtkake ; saftige med mye frukt og bær. Vi lekte ofte doktor. Vi hadde legekontor i huset så vi syntes vi var bra kvalifiserte til å praktisere litt medisin når vi hadde barneselskap. Doktorkontoret hadde vi på badet. Laila var doktor og jeg var sykesøster. Instrumenter hadde vi fra syskrinet til mamma. Alle fikk ”pirke” på armen. Noen måtte også få sprøyte. Dette var jo i en tid hvor det ennå var tuberkulose, så det var best å forbygge. Alle gikk igjennom dette fordi de visste at etterpå var det bløtkake, og den var god!
Fra vi var ganske små, var vi med i foreninger og lag. Veldig tidlig, før jeg begynte på folkeskolen, var det Frelsesarmeen. Der fikk vi unger blå bok hvor det ble stemplet en blå stjerne hver søndag. Etter et visst antall blåstjerner, fikk vi gullstjerne. På barnemøtene hadde de en såkalt flanellograf. Det var en stor papplate hvor frelsesoffiserene satte opp papirdukker av Gud og Jesus og Maria og alle disiplene i Jødeland. Og der var hyrder og sauer og lam. Og så sang vi forskjellige Jesus-sanger som f.eks. «Jeg vil ligne Daniel og jeg vil ligne Ruth». Guttene måtte synge «Daniel» og jentene sang «Ruth». En gang Bente og hennes venninne Unni var på armeen hadde de på seg langbukser og ikke skjørt. Det var ikke bra. Bukse-jentene måtte derfor stille seg sammen med guttene og synge «Daniel». Det var også mange verdslige sysler for barn: Turning i Mosjøen Idrettslag fra veldig tidlig alder, speider’n, barnelosje, leikarring, danseskole. Var det tilreisende sirkus eller revyer, fikk vi alltid lov å gå. Herbertrevyen, Riksteateret og ikke å forglemme Jens Book Jensen. Han var veldig flott med uniform, kapteinslue og gullknapper. Og det var juletrefester både på hotellet og på Ungdomslokalet. Hver lørdag ettermiddag var det barneforestilling på kinoen. Den store ”Tyskerkinoen” sto der vegen til den nye Øybrua nå går. Masse unger i tett kø, en kø som bølget frem og tilbake. Så kom vi inn i gangen. Der hang det bilder av de store stjernene Rita Hayword, Gary Cooper, Gregory Peck, Liz Taylor, Humphrey Bogart. De viste ikke bare barnefilmer, men også cowboyfilmer. Dette var det nærmeste vi kom Hollywood i barndommen. Etter kinoen var det å løpe hjem i full fart for å rekke barnetimen på radio klokka 18. Vi kom ikke inn på voksenkino før fylte 16 år. Det var to som hadde stålkontroll på hvem som hadde passert aldersgrensen. Det var Karen som satt i billettluken og Peder som sto i døra og rev av billettene. Men vi hadde en annen mulighet. Det var den omreisende bygdekinoen som hadde stopp på Halsøy. Tror jeg var bare 12-13 år da jeg og noen venninner midt på vinteren sparket til Halsøy i 20 graders kulde og jeg så min første voksenfilm. Den var italiensk. ”Anna” med Silvana Mangano. En stor opplevelse.

Ut på landet
Vi hadde hytte på Fustvatnet. Et ganske stort hus i to etasjer. Huset var bygget før krigen og okkupert av tyskerne helt til 1945. Nærmeste nabo var gården til Einar Ravnå. Dit, til hytta, ble vi barna forvist om sommeren. Alene uten foreldre, kun sammen med hushjelpen og av og til en voksen slektning. Våre foreldre jobbet og kom kun på hytta lørdag ettermiddag etter stengetid. Der var ikke telefon og vi hadde vanligvis ikke kontakt med byen gjennom uka. Ikke innlagt strøm og vann måtte hentes i en brønn i nærheten. Mat ble laget i og på en vedfyrt komfyr. Vi lærte å ro og svømme i Fustvatnet og hadde det sikkert helt fint, men vi savnet lekekameratene i byen og det urbane livet i Sjøgata. Så vidt jeg husker var det alltid fint vær. Vi lekte med Ravnåungene på gården. Der fikk vi være med på melking av kyrne i sommerfjøsen, vi fikk hoppe i høyet og oppleve det gode landlivet. Buss kom fra byen hver ettermiddag. På onsdag sto vi på vegen og håpet at det ble lempet av en pakke til oss. Det gjorde det, med nye ukeblad, og forsyning av mat og andre gode saker. Våre foreldre hadde en gammel skranglekasse av en bil. Når familien kjørte fra byen, så var første stopp på Halsøy. Da var vi allerede kvalme og måtte ut og spy. Så var det Sko(t)smyra. Der måtte det fylles på vann for at bilen kunne kjøre videre. Når foreldrene våre skulle reise tilbake til byen søndag kveld, hylte vi. Gamle Ravnå på gården sa at han aldri hadde hørt unger hyle og skrike så høyt og fælt som når foreldrene våre dro. Men hun som passet oss har fortalt at det tok bare et kvarters tid så var vi blide igjen. Og alt i alt så var det «gøy på landet».

Lydia, Lydiakiosken og katten Cecilie
Lydia Olsrud Nordland var et begrep mens hun levde og mytisk i ettertid. Fra tidlig barndom husker jeg henne som en veldig artig og spesiell dame. Hun må ha vært meget vakker som ung og ble i sin tid kåret til nordlandsprinsesse i Bodø. Fra vi søstrene var ganske små var vi ofte i kiosken for å kjøpe røyk til våre foreldre. – En tipakning Craven A. Og hver gang spurte Lydia – Er du sikker på at det ikke var Craven B? Det var også mulig å få kjøpt én sigarett. Mange vil huske kiosken til Lydia. Den var full av rare og spennende lukter. På gulvet var det stabler med aviser. Der var frukt og der var godterier, en stor eske med bringebærdrops i løs vekt. Øverst på avisbunken, eller var det på bringebæresken? tronet katten Cecilie. Fullt navn tror jeg var Cecilia Augusta Amanda Olsrud Nordland. Cecilie var kjæreste med vår katt Tass Andreas Baadstø. Vi hadde fått Tass en julaften formiddag. Pappa kom hjem med katten i ryggsekken. Den løp rett ut og bykset rett opp i det ferdigpyntede juletreet så alle julekuler raste ned. Angående Cecilie, så hadde Tass en rival. Det var Nils Nilsen hos nabo Rendum. Men jeg tror Tass var mest populær fordi han og Cecilie ga hverandre julegaver i mange år. Hvert år fikk hun en eske sardiner i tomat og Tass fikk en spisspose med sjokolademus. Lydia var full av historier. Fantasien var i orden og vi ungene hang utenfor kiosken for å høre henne fortelle fra virkeligheten. En fortelling som gjorde sterkt inntrykk var den om da katten Cecilie hadde vært på blåbærtur i Øydalen sammen med nabo Torbjørn Lund. Da Lydia kom hjem fra kiosken om kvelden hadde Cecilie renset og syltet all bæra, lagt den på norgesglass og alt sto ferdig i kjelleren.

Lydia var byens leilighetsdikter. Hun skrev sanger, dikt, prologer og forskjellige historier. Selv har jeg ennå sangen hun skrev til min konfirmasjon.

Politikk og iskrem
Det var ikke så mye politikk i mitt barndomshjem. Min mor hadde butikk så hun stemte Høyre. Min far jobbet på jernbanen så han stemte Arbeiderpartiet. Det var helt naturlig. Sånn skulle det være. Hjemme hos oss vanket både forretningsfolk og jernbanefolk. En stor dag for oss barn var 1. mai. Det var ikke fordi det var stor feiring av sosialismen, men fordi det var årets start på iskremsalget hos Brus-Eriksen, Mosjøen Mineralvannfabrikk i Sjøgata. Dette var før dypfryserens tid. Ingen iskrem om vinteren. Da var det kø av unger helt fra hjørnet Sjøgata/Peter Bechsgate. og nesten til Torvet. Alle skulle ha is uansett vær og føreforhold. Så vidt jeg husker gikk vi i barnetog både 1. og 17. mai, og med bare, blåfrosne legger i turntoget 17. mai. Men den største lykken var iskremen 1. mai, etter trekvart års avholdenhet.

Folkeskolen
Mosjøen Folkeskole lå i skolekvartalet, der hvor Mosjøen videregående skole avdeling sentrum ruver i dag. Den besto av flere bygninger. Helt til ut 5. klasse 1954-55 gikk jeg i den gamle store trebygningen og syntes det var helt forferdelig å skulle få den lange skolevegen fra Sjøgata og langt ut i Ødemarken, helt oppi Rådhusgata der nyskolen var under bygging. Jeg begynte på skolen da jeg var sju år i 1949. De to første årene i jenteklasse. Vi satt på trepulter, to på hver pult. Jeg ble plassert på første pult sammen med en annen jente som også het Randi (Jarnæs). Vi hadde like ransler og like fletter og ble bestevenninner. Hun kom fra Øverbyen i Tordenskioldsgate. Vår første lærerinne het frøken (Anne) Bjøru. Hun giftet seg senere med Halvdan Bratbak. Han ble min første engelsklærer i 6. klasse. Han prentet inn hvor viktig det var å pugge gloser og lærte oss virkelig å lære og like engelskfaget. Vi hadde veldig stor respekt for lærerne. Etter hvert friminutt var det oppstilling. To og to på hver rekke og så marsjerte vi inn. Ikke no’ tull. Fra tredje klasse ble vi delt og kom i ny klasse med gutter. Da var det slutt på freden. Det vil si litt mer bråk, men fremdeles hadde vi stor respekt for lærerne. Snill og flink klasseforstander nå også, Gunnbjørg Langseth fra Nesna, senere gift Jacobsen. Hun var en god forteller. Jeg husker de spennende fortellingene fra gresk mytologi og om helten Odyssevs. Vi hadde håndarbeid med frøen Elnan eller frøken Bakken. Geografi med fru Lien og sang med Leiv Nes. Sangtimene var på kvisten i nabobygget, i Gammel-gymmen, hvor vi også hadde gymnastikk. Og vi sang «Den fyrste song eg høyra fekk» av Per Sivle og mangt anndet fra Mads Berg. Husstell hadde vi fra 5. eller 6. klasse med fru Laura Morisbak. Det foregikk i den gamle tyskerbrakka nordøst i parken. Og vi brukte ordentlige råvarer i matlagingen.

En gang i året var det skoleskirenn. Vi måtte gå på små ben hjemmefra. Først til skolen og så til Kippermoen og videre til ”Klæbobakkan” i Andåsbakkene. Allerede før vi kom til Kippermoen var vi dødsslitne.

Jeg husker kronprinsesse Märthas død i 1954. Tror jeg var elleve år og gikk i tredje klasse. Alle elevene ble samlet i gymnastikksalen og fru (Hallfrid) Årsnes holdt en gripende minnetale over denne svenske prinsessen som var kommet til Norge for å gifte seg med kronprins Olav; nå var hun død.

Selskapsliv, mat og drikke
Det var nøkternt kosthold i min tidlige barndom. Vi sultet ikke, men det var etterkrigstid med rasjonering på alt. Vi arvet klær etter eldre søsken og slektninger. Middagsmeny i uka var fisk i ulike varianter, grøt, lapskaus, lungemos, kjøttsuppe, blodpudding, pannekaker og kjøttmiddager kun på søndag. Mat skulle aldri kastes. «Spis opp og tenk på de sultne barn i Afrika», var beskjeden fra de voksne. Melk, vann eller hjemmelaget saft å drikke. Frukt var knapt å oppdrive og det var en sensasjon en gang at bananer var å få kjøpt i Sjøgata. Men de var rasjonert til kun barn, gamle og syke. De voksne drakk kaffe til alle anledninger. Var det selskap hjemme hos oss, kunne det være hjemmebrygget øl. Polvarer måtte skrives etter, og var følgelig ikke hverdagskost: Nærmeste vinmonopol var i Bodø og i Trondheim, 38-40 mil unna. Til de helt store anledninger var det kjøpt inn likør og konjakk (Eau de vie) til pjolter’n. Favorittlikøren var hvit Curacao og ikke bare for de voksne. Vi barna måtte hjelpe til med servering, rydding og oppvask. Når likørglassene kom ut på kjøkkenet, slikket vi i oss det som måtte være igjen. Forferdelig sterkt for barn, men en deilig, søt, smak. Jeg husker godt at den var deilig selv om jeg sto i barnelosjen og visste alt om hvor fordervet man ble av å nyte alkohol.

Byoriginaler
Det var mange byorginaler i Sjøgata og rundt Torvet. Ofte ble de kalt ved fornavn og yrkestittel. Peder Lappar, Kristian Skreddar, Henry Barber. Sevaldsen gikk under navnet Fredagsvalsen. Ranke (Ragnvald Helland). Tror ikke at Ranke hadde oppfattet at vi var tre søstre, kun to, Laila og jeg var den samme, altså Laila. Bente var Randi. Når vi møtte han, ropte han på barnevis: «hei Laila, ska e va ilammæ de?». Lenge etter at jeg var blitt voksen og bodde i Mosjøen, møtte jeg han engang i byen og han kom med den hyggelige bemerkning: « Hei Laila, kor stor du ha vørte. Har du begynt på realskolen?» Det var mange flere orginaler. Noen møtte vi nede i fjæra. Det kunne vel hende at de tok seg en støyt, men jeg husker de bare som muntre og hyggelige folk. Andre kallenavn jeg kommer på er Rottenikken, Bon’fangar’n, Sve(d)tøven, Fan-Fise og Don Riccardo.

Litt småkrim
En godt kjent ung mann hadde vært hos min onkel Hilmar (Henrichsen Herrekonfeksjon) og prøvet dresser. Han hadde kanskje lest forretningens faste annonse i HA om at «En Henrichsendress gjør manden tilfreds». Han bad om å få hengt av 7 dresser til neste dag. Det var greit. Samme natt var det innbrudd i forretningen og neste dag var de 7 dressene borte. Tyveriet ble anmeldt og politiet lurte på om det var noen mistenkte. Det var det. De dro hjem til vår mann og fant de 7 dressene hengende i skapet.

En annen historie var om en klassekamerat av meg. Vi var gode kompiser fordi vi engang måtte sitte igjen sammen etter skoletid. Jeg fordi jeg hadde kommet til å le under opplesing av Fadervår, han fordi han hadde puttet masse avføringstabeletter på tranflaska som sto utenfor klasserommet. Det medførte en viss trafikk på do. Fra femte klasse hadde vi en streng klasseforstander som het Mathiassen. Når han slo knyttneven i kateteret klolla 11 og ropte «Mat-ro-en-to-tre!» da måtte det være tyst. Ellers var det å sitte igjen. Hjemme hos oss var det ganske åpent hus for våre venner, og det gjaldt også denne min venn fra klassen. Flere år senere hadde han en viss kriminell løpebane. Tre helger på rad var det innbrudd på Samvirkelaget. En helg hos BT. Lund og en helg hos Jenssen Hals. Men ikke hos oss. Han ble tatt til slutt og kom inn til avhør hos politiet og ble spurt om hvordan han plukket ut sine ofre, alle butikkene rundt Torvet unntagen oss. Han skal ha svart at der, hos Klara Baadstø hadde han spist så mye gode bløtkaker så der skulle han aldri gjøre innbrudd. For øvrig var det våre gode naboer Eli og Harald Rendum som var de beste informanter til politiet. De hadde full oversikt over Torvet fra sitt stuevindu og kjente til alt som foregikk i underverdenen.

Klara Baadstø Damekonfeksjon
Min mor startet sin damekonfeksjon i Rendumhuset 23 år gammel i 1932, den gang med sitt pikenavn Klara Henrichsen. Hun fikk kjøpt Petter Dassgate 1 i 1940 og flyttet forretningen over gaten. Hun hadde giftet seg med Erik Baadstø i 1938 og firmanavnet ble nå Klara Baadstø. Det ble solgt alt mulig av dameklær: Kjoler, kåper, drakter, skjørt, bluser, regntøy, undertøy. Av undertøy var det korsetter, hofteholdere, bysteholdere, strømper, sokker, underbukser og nattøy. Videre alt av sysaker, knapper og bånd. Da vi var barn, var vi ofte i butikken. Vi sto på de store skuffene i disken og sorterte knapper etter farge og størrelse. Vi måtte også rydde i skuffene med trådsneller, sysaker og andre småting. Det var ikke noe tvangsbarnearbeid, men ganske sosialt og hyggelig, og vi ble godt kjent med kundene fra tidlig alder. En gang før jul hadde vi en levende julenisse i utstillingsvinduet. Det var første søndag i advent og julegrana på Torvet skulle tennes. Vår julenisse spilte trekkspill og surret rundt i utstillingen og tiltrakk seg nok adskillig mere folk enn Frelsesarmeens julegryte.

Noen av de store guttene brukte å erte oss og ropte: «Sæll mor dåkkers knapphål i laus vækt?». Forretningen ble drevet til våren 1978.

Baadstøhuset

Historien til Petter Dassgate 1 på Torvet går mer enn hundre år tilbake. Det var en tømring påbegynt i 1891 for Fredrik Jacobsen og sto ferdig i 1895. Da kunne Jacobsen&Elnans bakeri åpnes. Bakeri og brødutsalg i 1. etasje. En av Jacobsen-enkens sønner, Jacob Jacobsen, bodde som nygift i 2. etasje. Baker Wangen hadde også en tid konditori og kafe i 1. etasje. Jentene på kafeen bodde aller øverst i et lite rom på kvisten. Arbeidstida var fra klokka 6 til langt på kveld. Også Samvirkelaget har vært eier av huset en periode.

Huset kjøpte min mor i 1940 av Anna Olsen (f. 1896) for 24.000 kroner. I kjøpekontrakten står: Salget omfatter eiendommen i den stann den befinner sig med grunn, alle herligheter og rettigheter, ovner og komfyrer som forfinnes i eiendommem, og i det hele tatt alle de herligheter og rettigheter hvormed eiendommen har tilhørt selgeren. Etter at min mor overtok, ble huset påbygget i mur mot Strandgata. Også i 1961 var det en større ombygging og fasadeendring. Det har vært mange ulike aktiviteter i løpet av denne hundreårsperioden. Altså bakeri fra starten. Rett etter krigen huset det Forsyningsnemda. Det var rasjonering på alt og folk kom til Forsyningsnemda for å få kort med papirmerker som avgjorde hvor mye sukker, smør, mel og andre kolonialvare man kunne få kjøpt. I min barndom var det Helsestasjon i 2. etasje mot Sjøgata. Det var legekontor i 1. etasje der det er privatinngang nå. Damekonfeksjon i 40 år. Adresseavisen har hatt lokaler i huset. Etter 1978 har bygget huset postkontor, optiker, elektrisk forretning, butikk for dameklær og undertøy. Det har vært urmaker, rammeforretning og utstillingslokaler.

Og huset lever heldigvis i beste velgående. Forretning, galleri og utstillingslokaler i 1. etasje og to nyrestaurerte leiligheter i 2. etasje. Fint for oss å vite at det er aktivitet og at det bor folk i husan.

Det er kanskje vår gode barndom i Sjøgato som har gjort at vi tre søstre føler så sterk tilknytning til Mosjøen og må reise hjem hver sommer. Vi er fremdeles medlemmer av Mosjøen Kunstforening, Sjøgatas Vel og Lydiabryggas Venner. Selv om vi ikke lenger har huset vårt, så har vi likevel sterke røtter i byen, bokstavelig talt. Vi eier et tre i parken. Når vi er i Mosjøen, må vi bort å klappe på treet vårt og kjenne på den tilhørigheten vi fremdeles har til byen.

Tekst: Randi Baadstø

Takk til storesøster Laila og lillesøster Bente for gode innspill og godt samarbeid.

Teksten er første gang publisert i “Far etter fedrane”, årbok for Vefsn, Grane og Hattfjelldal (2015). Bildene er utlånt av familien og fra Helgeland museum.

I 1993 var det også en artikkel i “Far etter fedrane” om barndomsminner fra Sjøgata, skrevet av Ingeborg Nilsskog: “Sjøgata – min barndoms gate”.

 

Baadstø-brygga og Sjøgata

Forfatteren, Randi Baadstø, i brygga, der hun hadde garn og garnkavler langs veggene og et gammel kassaapparat fra meieriet. 

Jeg har hatt to artikler i Far etter Fedrane. I 2014 skrev jeg om min bestemor Emilie Henrichsen, som drev skredderforretning på Torvet/Sjøgata. I 2015 skrev jeg om mennesker, forretninger, hus og brygger i Sjøgata og Strandgata, slik jeg husker det fra min egen barndom på 1950-tallet.

Sommeren 1960 flyttet jeg fra Mosjøen og var mer eller mindre borte i 7-8 år. Jeg bodde flere år i utlandet. I København, London, Roma og Paris. Våren 1968 var jeg ordentlig tilbake og etablert i Mosjøen. Min mor Klara Baadstø drev fremdeles damekonfeksjon på Torvet.

I Sjøgata var flere hus og brygger revet. Andre var preget av fraflytting og forfall. De fire bryggene Sjøgata 25 c, d, e og f nedenfor Torvet var bare delvis i bruk. Paul Juviks fiskehandel var fremdeles i full drift, men i nabobrygga 25 c var det tomt og stille. Den måtte kunne brukes til noe. Ideen kom om å lage en liten moteforretning i de gamle lokalene, en slags filial til hovedforretningen på Torvet, med ungdomsklær i moderne stil. Og kanskje vise at de gamle bryggene kunne brukes og var liv laga.

Moter i Sjøgata i årene 1969 – 1975

I min barndom ble Sjøgata 25 c omtalt som Greva-brygga. Emma Greva var sydame og satt med sin Singer tråsymaskin i andre etasje og hadde utsikt mot Torvet. Da vi kjøpte brygga høsten 1968, fikk vi symaskinen attpå handelen, og den sto som et klenodium i 1. etasje i den butikken jeg hadde i fem-seks år.

Dystre planer for Sjøgata

Senhøsten 1968 var min mor og jeg på kontoret hos reguleringssjef Wogn Henrichsen for å fortelle om planene våre. Da fikk vi for første gang vite at kommunen hadde helt andre planer for Sjøgata. Vi fikk se en tegning av en ny veg ute i elva. På tegningen så vi at en god del gatehus og brygger var borte. Der hvor de hadde vært, var det mange parkeringsplasser. Blant annet var den aktuelle brygga, Sjøgata 25 c, borte. Men vi forsto det sånn at foreløpig var dette bare på tegnebrettet. Jeg fortalte at jeg hadde tenkt å starte butikk og ba ham om vennligst å tegne inn 25 c igjen. Jeg tror ikke at han gjorde det. Men han sa noe om at det var et risikabelt foretak, selv om den nye planen bare var foreløpig og ikke offentliggjort.

Oppstart i Sjøgata 25c

Vi kjøpte brygga i desember 1968. Straks på nyåret 1969 var snekkere i full gang med restaurering. Vegger ble slått ut i 1.etg. Det ble nytt gulv, isolering og et nytt vindu mot Vefsna. Det meste av de gamle tømmerveggene ble bevart. Jeg ville beholde den gamle stilen, men samtidig føye til noe friskt og nytt og fargesprakende. Langs veggene hadde jeg fiskegarn og garnkavler. Ølkasser av tre malt røde og orange tjente som hyller for langbukser og gensere. Ut mot elva hadde jeg en liten salong bestående av en tønne som bord og kvartel (mindre tønner) til å sitte på. På veggen ved inngangsdøra hadde jeg en forhistorisk telefon fra det gamle meieriutsalget i Sjøgata. Den fungerte som hustelefon mellom brygga og hovedbutikken på Torvet. Fra det samme meieriet hadde jeg det gamle kassaapparatet som Hallfrid Aufles benyttet i alle år. Det kunne bare slå inn summer opptil 99 kroner og 99 øre. Dersom beløpet var høyere, måtte det slås inn flere ganger. Til disk hadde jeg et større bord fra min bestemor Henrichsens skredderverksted. Fra min andre bestemor Baadstø hadde jeg et gammelt skatoll. Dette og et hvitt tannlegeskap fra tannlege Weding i Peter Bechs gate ble fylt med bijouteri, ørepynt og andre småting. Ved vinduet mot elva hadde jeg et grønmalt tre hvor kjeder og vesker kunne henge. I taket var det kunstplakater fra Paris og London. Og masse røde hjerter. Overalt. Utendørs ble brygga brunmalt. På de hvite dør- og vinduskledningene stiftet vi opp røde hjerter av papp.

«BAADSTØBRYGGA BOUTIQUE»

Butikken ble åpnet 15. april 1969. Fint og litt fransk skulle det være. Butikkdamene var to flotte mosjøjenter på 17 år. Berit Hundal, mørk og fager. Og Sissel Vikdal, lys og vakker. Skikkelige modelltyper. De gjorde god nytte som mannekenger når klær skulle vises ute på byen.

Musikk i butikk

Jeg var vel den første i Mosjøen som hadde musikk i butikken. Og jeg ville ha god musikk. Noe fra egen platesamling. Jazz først og fremst. Franske viser. Italiensk populærmusikk med de beste hulkesangerne fra sekstitallet. Litt bossa nova og litt klassisk. Jeg hadde en god avtale med forretningen TV-senteret. Der fikk jeg låne LP-plater til avspilling på lydbånd mot at de fikk ha et lite reklameskilt om at musikken kom derfra. Og musikken måtte stadig fornyes.

PR

Butikken var spesiell og jeg fikk mye PR. Det ble mange oppslag i Helgeland Arbeiderblad, men også i andre aviser på Helgeland. Videre Lofotposten, Adresseavisen, Dagbladet, noen svenske aviser og en stor reportasje i Kvinner og Klær. Jeg forsøkte å lage litt morsomme tekster når jeg annonserte i HA. Og kundene kom fra hele Helgeland, både Sandessjøen og Mo. Det kom også mange turister om sommeren.

Klærne

Klærne hadde en ung og moderne stil. Noe kjøpte jeg på vanlig måte fra handelsreisende som hadde utpakking på hotellet. Men jeg kjøpte enda mer fra motemesser i Oslo og København: italienske gensere, T-skjorter, bijouteri, finske skinnvesker og indiske smykker. Det var lange kjoler til nesten alle anledninger. Og Hot Pants. Disse var en slags trange shorts som man brukte høye støvletter til. Dette var den store slageren sommeren 1969.

Mannekengoppvisninger

Mannekengoppvisninger hadde vi flere steder i byen. Dette skjedde ofte i samarbeid med Røde Kors eller Sanitetsforeningen, og foregikk vanligvis på restaurant Tippen Intim eller på Ungdomslokalet. En gang var vi på Parken, gamlehjemmet den gang. Der viste vi det nyeste nye av ung mote. Klientellet var vel ikke målgruppa for salg, men beboerne ble glade og satte stor pris på arrangementet.
Vår og høst kunne vi ha utendørsvisning utenfor brygga. Selvsagt var butikkdamene Sissel og Berit mannekenger, men andre flotte jenter fra byen var også med. Jeg kjente mange av disse jentene fordi jeg også hadde en annen jobb; i to år var jeg tegnelærer på realskolen. Ofte tok jeg elevene med ned i Sjøgata for å tegne gamle hus og brygger. Fremdeles når jeg er i Mosjøen, kan tidligere elever komme og si at de har hatt meg som tegnelærer. Og er det én ting de husker, så er det tegnetimene i Sjøgata. Det er utrolig hyggelig å bli minnet på dette.

Sosialt miljø og (u)offentlig toalett

Mange var innom brygga fordi det var et artig miljø og ingen sterk kjøpetvang. I «salongen» mot elva drakk vi kaffe. I vinduet hadde jeg liggende en pistol som var en tro kopi av en italiensk Beretta. Utenfor vinduet, i fjæra, sto det ofte mannfolk og gjorde sitt såkalte fornødne. Det har de gjort der siden tidenes morgen. Denne trafikken kunne være stor på lørdag formiddag. Utsikten fra vår lille kaffekrok var ikke spesielt lekker, og odøren som kunne sive inn ved fjære sjø når vinduet var åpent, var ikke spesielt god. En gang tok en venn av meg som var på besøk, pistolen og siktet mot han som holdt på utenfor og ropte: «Slæpp dæ du har i hendern eller så skyt e!». Han slapp det han hadde i hendene.

I andre etasje

Oppe i andreetasjen var det kåpesalong. Der var det møblert med et flott, gammelt speil som gikk fra gulv til tak. Og et mindre speil, med en ramme som var håndlaget av en av skredderne på min bestemors verksted. Det gamle kassaapparatet i andre etasje kjøpte jeg hos Alma Svendsen på Drogeriet i Fearnleys gate. Det ga jeg senere til Lydiabrygga, og det er hyggelig å se at det fremdeles er i bruk der. Værelset hvor Emma Greva hadde hatt sin systue i gamle dager, brukte jeg til kontor, kaffe og koserom med alle rettigheter. Der hadde jeg en sengebenk og ei gammel vogge. Denne stammet opprinnelig fra Skogbrygga. Søstrene Amanda (optikus) Johnsen og Selma Andreassen lå i den som barn. Den ble etter hvert seng for min sønn Espen, som ble født i juni 1970. Han var ofte med meg på jobb da han var baby.

Gode naboer

Jeg hadde de aller beste naboene man kan tenke seg. Det var fiskehandler Paul Juvik, som hadde sin fiskebutikk nesten vegg i vegg. Og Eli og Harald Rendum i nærmeste hus mot Torvet ( omtales fremdeles som Rendumhuset). Både Juvik og Rendum var enige om at snømåking ikke var kvinnfolkarbeid. Om vinteren, når vi kom på jobb klokka ni, var snøen måkt og alt klart for både betjening og kunder. Da hadde enten Juvik eller Rendum gjort jobben.

Storm og blest

Når Trongskardingen satte inn og blåste så det ulte og knaket i veggene, kunne det være ganske tøft, selv innomhus. En gang var det skikkelig springflo. Det skjedde høsten 1971. Elva gikk over sine bredder og vannet steg inn i butikken. Dette foregikk om natta. «Verste uværsnatt i manns minne», kunne vi lese i Helgeland Arbeiderblad 4. november. Hustak måtte gi etter for stormkastene. Jeg måtte ned i butikken midt på svarte natta for å redde det som var mulig å redde. Vannet sto til langt oppå støvlene. Så ble det billigsalg på lange selskapskjoler..

Fint miljø

Det var hyggelig å drive butikken. Jeg hadde inntrykk av at folk satte pris på at det ble aktivitet i Sjøgata og at det var mulig å gjøre noe med de gamle bryggene og skape et miljø der. Min brygge var såpass fancy at mange kom utenbys fra ens ærend bare for å se. Stilen ville kanskje ikke blitt godkjent av antikvariske myndigheter i dag. Nå er det jo mer viktig at husene i Sjøgata skal få tilbake et mer opprinnelig preg. Men den gang tror jeg folk likte det blikkfanget som brygga representerte.

Sjøgatasaken

Baadstøbrygga hadde vært i drift i nesten ett år da det første oppslaget om den nye Sjøgataplanen sto å lese i Helgeland Arbeiderblad 30. januar 1970. Overskriften var: «Interessant plan for Sjøgata fremmes av kommunen». Planen var utarbeidet av «Utvalget for bevaring av bygninger i Sjøgata». Dette utvalget, med ordfører Arne Aalbotsjord som formann, hadde allerede vært i kontakt med Fylkeskonservatoren i Bodø, og en førsteantikvar fra Riksantikvaren hadde vært på befaring. Planen var behandlet av bygningsrådet, som anbefalte det som ble foreslått, det vil si en ny omkjøringsveg ute i Vefsna, et vannspeil innenfor og bevaring av ca. 20 gamle bygninger fra torvet og nordover. Formannskapet anmodet om å fremme saken som reguleringsendring på vanlig måte.

Det som ikke kom ordentlig fram i dette første oppslaget i HA, var at det meste av vestre gatehusrekke og bryggene fra torvet og sørover skulle rives. Til sammen ble dette 27 bygninger. Her skulle det i stedet anlegges 220 parkeringsplasser. 17. mars ble saken lagt ut til offentlig gjennomsyn. Protestfristen ble satt til 13. april. «Fra nå av er det at spetakkelet begynner», skrev ordføreren senere i avisen.

Protestene kommer

Etter hvert som det ble klart hvor drastisk denne planen var, kom de første protestene og avisskriveriene. Dermed var kampen om bevaringen av Sjøgata i gang. Kjell Jacobsen, undertegnede og mange andre hadde flere leserinnlegg. De som støttet bevaringen, innså verdien av å ta vare på hele området. Det ble understreket at Sjøgataområdet representerte Nord-Norges største, gamle trehusmiljø. Men de aller fleste var mest opptatt av det synlige forfallet, og støttet kommunens plan. Et avisinnlegg fra en av dem som hadde denne holdningen, hadde overskriften: «Kjør Sjøgata på havet!»

Møtet på Kaffistova Sjøgatas Vel

Det var Mosjøen Kunstforening som tok initiativet til det store folkemøtet på Kaffistova 20. april 1970. Møtet hadde tittelen «Hva skal skje med Sjøgata?» Innledere til debatt var ordfører Arne Aalbotsjord og arkitekt Ola Øverås fra Riksantikvaren i Oslo. Ved slutten av møtet ble det foreslått å danne et Sjøgatas Vel, som skulle arbeide for å redde Sjøgata.

Den nye velforeningen holdt konstituerende møte 14. mai samme år. Kjell Jacobsen ble valgt til første formann. De øvrige medlemmene av styret var: Sigvald (optikus) Johnsen, Kay Aarsnes, Reidar Utnes og Randi Baadstø Ellingsæter. Vararepresentanter ble Herman Wika, turistsjef Knut A. Lie, Arthur Eriksen, Klara Baadstø og Knut Rogne. Revisor ble Roald Clausen. Undertegnede var sekretær i både Kunstforeningen og Sjøgatas Vel, og styremøter for begge foreningene ble holdt i Baadstøbrygga.

En lang, het sommer

Hele sommeren 1970 var det innlegg for og imot Sjøgataplanen i Helgeland Arbeiderblad. Terje Norsted laget den kjente tegningen som ble publisert i HA og som viste hvordan Sjøgata virkelig ville komme til å se ut dersom den nye planen ble realisert. Jeg tror at denne tegningen bidro til at mange fikk øynene opp for hva som var i ferd med å skje. En stor utgave av tegningen kan fremdeles ses på Domusveggen mot Sjøgata. Protestskrivene kom i avisa hele sommeren og høsten 1970. Og motstanderne ga seg ikke så lett.

NRK

Fra Oslo kom NRK og laget et fint innslag til kulturprogrammet Studio 21, som ble sendt 7. mai 1971. Kari Sørbø fra Dagsrevyen og hennes team oppholdt seg 3-4 dager i Mosjøen, og hun intervjuet blant annet ordfører Aalbotsjord, Kjell Jacobsen, fiskehandler Juvik og undertegnede i Baadstøbrygga.

Drahjelp fra hovedstaden

Laila Baadstø og Terje Norsted i Oslo var med hele veien og til uvurderlig hjelp for bevaringssaken. Terje, utdannet konservator, jobbet hos Riksantikvaren og kunne mye om verdien av gamle hus. I 1970 kjøpte de Sjøgata 25 e («Hellandbrygga») og startet restaureringen av den. De sørget også for at mange i Oslo fikk vite hva som var i ferd med å skje med Sjøgatamiljøet i Mosjøen. En periode kalte vi disse søringan for «Sjøgatas Vels Oslokontor».

Lydiabrygga

Våren 1971 holdt Terje Norsted et internt lysbildeforedrag om Sjøgata hos Riksantikvaren. Da han til slutt viste et bilde av Lydiabrygga og sa at dette huset kanskje var for dårlig til å reddes, protesterte tilhørerne. Der og da oppsto ideen om å danne et andelslag, kjøpe Lydiabrygga og restaurere den på dugnadsbasis. Denne planen om å redde Lydiabrygga ble presentert i Helgeland Arbeiderblad 7. august 1971. Tidligere eier, Lydia Olsrud Norland som drev kiosk i Strandgata, mente at ideen var strålende. 4. oktober 1971 solgte eieren, Lydias datter, brygga til andelslaget Lydiabryggas Venner for kr. 1500. Alle andelsbrevene, pålydende kr. 100, ble i starten solgt i Oslo, mens det organiserte dugnadsarbeidet i Mosjøen først kom i gang sommeren 1972. De fleste andelsbrevene ble opptjent ved å delta på dugnad. Brygga fikk innlagt vann og sto ferdig restaurert i 1978. Året etter ble også kaia fullført. Tiårsjubileet i 1981 ble markert med et flott jubileumshefte.
Mange har bidratt med dugnadstimer. Takket være denne enestående dugnadsånden, lever Lydiabrygga i dag i beste velgående som en populær kulturkafé med kaffesalg, verdens beste vafler og utleie.

Venstre og Sjøgatasaken

Såvidt jeg husker var Venstre det eneste partiet som tonet flagg og gikk inn for bevaring av Sjøgata. Jeg ble valgt inn i kommunestyret i 1972 for Venstre, nettopp på grunn av Sjøgatasaken. Og kumulert på sikker plass. Jeg hadde en kort periode i lokalpolitikken, men forsøkte etter beste evne å tale for Sjøgatas bevaring ved enhver mulig anledning.

Mer hjelp utenfra

I 1974 tok Terje Norsted, på vegne av Sjøgatas Vel, kontakt med Instituttet for By- og Regionplanlegging ved NTH og ba om bistand til registrering av husene i sjøgataområdet. Oppgaven ble gitt som et særkurs i arkitekturhistorie våren 1975. Åtte studenter valgte kurset, og fire stykker tok også Sjøgatas bevaring som diplomoppgave. Dette bidro til å forsterke folks bevissthet om at de gamle husene i området har en særegen verdi som kulturminner.
I mars samme år arrangerte Sjøgatas Vel et seminar om bevaringen. Det omfattet både en publikumsrettet del og en lukket del hvor inviterte eksperter utenfra deltok. Disse gjorde en stor innsats for å omvende profilerte motstandere av bevaring under en grundig befaring i Sjøgata.
Arkitekturvernåret 1975 ble markert med en flott vandreutstilling som ble plassert i et lager i Sjøgata 22-24 (nå Kulturverkstedet). Og på vegne av Sjøgatas Vel, holdt Laila Baadstø et lysbildeforedrag om sjøgatasaken ved Arkitekturvernårets offisielle avslutning i Oslo. Dette vakte begeistring og gjorde sjøgatamiljøet kjent for et stort antall arkitekter og museumsfolk fra hele landet.
Høsten 1975 var Sjøgata 22-24 til salgs. Sjøgatas Vel, hvor kontorsjef Per Landmark i Vefsn kommune var blitt formann, meldte sin interesse. Vellet sendte en søknad til Kulturrådet om et tilskudd som kunne dekke det meste av kjøpesummen og tilrettelegging for kulturformål. Dette gjorde Kulturrådet interessert i Sjøgatasaken. Terje Norsted ble bedt om å skrive en rapport som kunne bli et grunnlagsdokument for Kulturrådets tiltenkte støtte til bevaringen. Sjøgata 22-24 ble tilgodesett.
Vinteren 1976 var det kontaktmøter mellom Kulturrådet og partene i Sjøgatasaken. Da fikk kommunen vite at hvis man var interessert i samarbeide angående bevaringen, ville Kulturrådet bevilge et betydelig beløp over en tiårsperiode til rehabiliteringen av området. Kommunens positive holdning til samarbeidet markerte redningen av Sjøgata.
Arkitekt Dag Nilsen fra NTNU og Vefsn Museum med Hans Pedersen i spissen kom for alvor inn i det offisielle rehabiliteringsarbeidet. Samtidig ga Riksantikvaren Terje Norsted i oppdrag å arbeide med utvendige og innvendige farger, samt gamle tapeter og malt dekor i sjøgataområdet. Han foreslo bruken av historiske farger som tilsvarte husenes alder og stil.

Stoff om Sjøgata

Heftet “Sjøgata i Mosjøen” av Knut Utnes ble utgitt av Sjøgatas Vel i 1971. I 1974 kom “Bilder fra det gamle Mosjøen”, med tekster av Kjell Jacobsen. Den store Sjøgataboka, “Sjøgata – det gamle Mosjøen”, kom ut i 1979. Den inneholder artikler av Kjell Jacobsen, Gisle Erlien, Dag Nilsen og Terje Norsted. De to sistnevnte skrev kapitlet om hvordan Sjøgata ble reddet. Boka omfatter også reguleringsplanen for sjøgataområdet, vedtatt i 1979. Heftet “Lydiabryggas Venner 10 år. 1971-1981”, inneholder tekster av Dagfinn Arntsen, Kari Høynes og Kjell Jacobsen. “Historien om en by. Sjøgata i Mosjøen”, ble utgitt av Vefsn Museum i 1997 i serien «Fotefar mot nord». Teksten er skrevet av Hans Pedersen.

Resten er historie

Mange i Mosjøen har vært aktive i arbeidet med å bevare Sjøgata. Jeg flyttet fra byen sommeren 1978, så navnene jeg husker best fra «min» periode er Kjell Jacobsen, Per Landmark, Rolf Dalen, folk i Mosjøen Kunstforening og i Sjøgatas Vel, samt alle de som jobbet med Lydiabrygga. Mange skal ha æren for at vi lyktes. For eksempel Paul Lorentzen og Julia Frohe, som blant annet reddet Vikbrygga og startet kaffe- og vaffelsalget i Lydiabrygga.

Kanskje det nå er tid for enda en oppdatering, en ny bok om Sjøgatasaken og om hvordan området har utviklet seg senere. Jeg håper at noen vil føle seg kallet til å skrive den historien.

Kilder:
Helgeland Arbeiderblad, klippbok, “Sjøgata – Det gamle Mosjøen”, 1979 “Lydiabrygga 10 år, 1981.

Tekst: Randi Baadstø

Artikkelen er tidligere publisert i «Far etter fedrane», årbok for Vefsn, Grane og Hattfjelldal (2017). Bildene er utlånt av familien, Helgeland museum og Helgeland Arbeiderblad/Helgelendingen.