SJØGATAPROSJEKTET

Kampen om Sjøgata

Reguleringsplanen fra 1969 omfattet riving av store deler av bebyggelsen. (Illustrasjon fra Helgeland Arbeiderblad, 1970).

Arbeidet for vern av Sjøgata-området tok til i 1969/70 som en reaksjon på et reguleringsfor­slag som foreslo å rive en stor del av bebyggelsen til fordel for en parkeringsplass midt i om­rådet. Det ga støtet til etableringen av Sjøgatas Vel som mobiliserte lokale og sen­trale verne- og miljøinteresser.

Joh. Petersens Bokhandel ga ut boka om Sjøgata i forbindelse med tiårsjubileet for det organiserte arbeidet for Sjøgatas bevaring i 1979.

Det innledet en flerårig heftig opinionskamp med leser­inn­legg i lokalavisen Helgeland Arbeiderblad, folkemøter, dugnadsfester og støtte fra utenbys fagfolk og kulturpersonlig­heter. Særlig stor betydning fikk det at Lydia­brygga (etter forslag fra staben hos Riksanti­kvar­en!) ble opp­rust­et på dugnad. Det demonstrerte at det lot seg gjøre å redde selv de mest forfalne husene i Sjøgata – og med Lydia­brygg­as Venner ble det skapt et aktivistmiljø som rekrutterte etablerte mosjøværing­er og politisk engasjert ungdom i vide kretser.

Konflikten om Sjøgata og utviklingen av Mosjøen sentrum var symptomatisk for 1970-tallet. Det foregikk lignende verdiba­serte stridigheter i mange byer i Norge og resten av den vestlige verden – der det ble tatt initiativ til sanering av gamle sentrums­om­råd­er til fordel for nye forretningsbygg og økt framkomme­lig­het for biltrafikk.

Nasjonalt pilotprosjekt

Vendepunktet kom i 1976 da Norsk kulturråd tok initiativ til å bruke bebyggelsen i Sjøgata som utgangspunkt for et pilotpro­sjekt for moderne bygningsvern – og stilte i utsikt en større be­vilgning der­som området ble vernet. Etter langvarig og opphetet strid vedtok Vefsn kom­mune­styre i 1979 å regulere Sjø­gata som  (Joh. Petersens Bokhandel: Sjøgata – det gamle Mosjøen)  spesialom­råde med hjemmel i § 25.6 i Plan og byg­nings­­lov­en, som nylig var introdusert som virkemiddel i verne­arbeidet.

Vedtaket ble fulgt opp med etablering av Norsk kulturråds Sjø­gata-prosjekt som fikk oppgav­en med å organisere et nasjonalt ut­viklingstiltak for områdebevaring. Medlemmene i prosjekt­grupp­­en repre­senterte Vefsn kommune, Norsk kulturråd, Riks­anti­kvar­en og Sjøgatas Vel.

Vefsn Museum påtok seg å være sekre­ta­ri­at for de etter hvert mange oppgavene som prosjektarbeidet represen­terte – og fikk på denne måten en nøkkelrolle i det videre arbeidet med vern og utvikling av Sjøgata-området. Museet tok ansvar for den kultur­his­tor­­iske formidlingen i om­råd­et og utviklet kompetanse som fag­kon­su­lent i bygningsvern­spørs­mål. Like viktig har museets rolle vært som initiativtaker, allianse­bygger og koordinator av mangfoldet av tiltak i regi av Sjøgata-­prosjektet.

En viktig forutsetning for at Vefsn Museum kunne påta seg opp­gaven var det nære samarbeidet med Norsk kulturråd, Riksanti­kvaren og ikke minst Insti­tutt for arkitekturhistorie, NTH. De involverte (Marit Øvrebø, Guttorm Grønningsæter, Jan Ander­sen og Dag Nilsen) var er­farne, kunn­skaps­rike og entusiastiske folk, som bidro med fag­kunnskap, stra­­teg­isk innsikt og råd om aktuelle finansierings­kild­­er.

Områdebevaring og vern gjennom bruk

Norsk kulturråd var opptatt av å utvikle det faglige grunnlaget for et tidsmessig bygningsvern – der bl.a. områdebevaring og vern gjennom bruk ble introdusert som supplement til tradisjo­nell bevaring av enkelte praktbygg som kirker, handelshus og stor­gårder. Det var derfor en hovedutfordring å utvikle et godt sam­spill mellom antikvariske prinsipper og nye funksjonskrav som følge av ny bruk av bygningene i Sjøgata-området.

De antikvariske løsningene som ble utviklet i Sjøgata ble snart framholdt som et forbilledlig eksempel for utvikling av denne type verneområder. En hovedforutsetning for det vellykkede re­sultatet må tilskrives innsatsen til Dag Nilsen v/ NTH/NTNU, som i 1988 fikk Houen Legats diplom for sitt virke som restau­rer­­ings­­arki­tekt i Mosjøen. Arbeidet var i mange tilfeller utført på idealistisk grunn­lag uten økonomisk vederlag. Nilsen har også publisert en rekke artikler om bevaringsarbeidet i Mosjøen, som for eksempel i Universitetsforlagets «Kulturarv og vern. Bevaring av kulturminner i Norge».

På samme måte har Terje Norsted hos Riksanti­kvaren/NIKU gjort et grunn­­­legg­­ende arbeid med registrer­inger og anvisning av farger til de mange bygning­ene i Sjøgata-området.

Det har imidler­tid også vært avgjørende at det har vært mulig å mobi­li­sere og videreutvikle lokal håndverkskompe­tanse. Øyen Tre­vare­fabrikk, Nyholmen bruk (Bjerka), MRK-senteret, gårds­saga til Odd Kjell Børstad i Fustvatnet og – ikke minst – Vefsn Museum har spilt en viktig rolle i denne sammen­heng.

Et miljøutviklingsprosjekt

Så snart det praktiske arbeidet kom i gang, sto de første restau­rer­te bygningene i skarp kontrast til oppfatningen av Sjøgata som et raserings­modent slumområde. I stedet for å framstå som en lokal skam­plett, ble Sjøgata etter få år anerkjent som en svært vik­tig del av Mosjøen sentrum. Fra at ­spørsmålet om bevaring eller riving var et opphetet lokalt konflikt­tema, ble Sjøgata stedet der mosjøværinger og Vefsn kommune stolt tok med sine gjester.

Det hører med i dette bildet at like viktig som de antikvariske mål­settingene for arbeidet, så var det definert som en hoved­ut­fordring for Sjøgata-prosjektet å utvikle verneom­rådet som en lev­ende del av Mosjøen sen­t­rum – der det er attraktivt både å bo, drive nær­ings­virk­som­­het og utvikle sosi­ale og kulturelle tilbud for vefsninger, helge­lend­­inger og reise­­livet. For å understreke den samfunnsmessige mål­settingen ble det framholdt at prosjektet var: Et miljø­utvik­lingsprosjekt med kulturvernut­gangs­punkt.

Oppgaver og hensyn

Det finansielle grunnlaget for virksomheten til Sjøgata-prosjekt­et var en bevilgning fra Norsk kulturråd på 3 mill. kr. over 10 år. Brorparten av midlene ble gitt som tilskudd til huseiere som restau­­rerte eiendommene sine. Men vel så viktig var det at Styr­ings­­­grupp­en hadde mulighet til å ta initiativ til felles tiltak: enga­sjement av faglig spisskompetanse, innkjøp av verktøy og utstyr (profilstål, skifersaks, benker ….) og miljøtiltak og faglige arr­ange­­ment. Grunnfinansieringen fra Norsk kulturråd ble brukt som utgangspunkt for å søke midler fra mange andre offentlige instanser – slik at det ble skaffet tilveie mellom 40 og 50 milli­on­er kr. i prosjektperioden. (I det alt vesentlige eksterne midler.)

Mange faser

Fra slutten av 1970-tallet, har arbeidet gått i faser og det har vek­s­let mht. hvilke tiltak som det har lykkes å utvikle. I start­fasen var det for eksempel en utfordring å gjøre Sjøgata til et at­trak­tivt boområde, uten å bidra til at strøket ble om­dann­et til en eksklusiv getto for akademik­ere, kunst­nere eller eiendoms­speku­lanter – noe som hadde skjedd i flere lignende verneom­råd­­er i inn- og utland.

Oppsøkende virksomhet

Flere eldre som holdt stand i om­rådet bodde i hus med svært en­k­el standard. Selv om det var foretatt løp­ende ved­­likehold, var det mye å utsette på sanitærforholdene og isolering. Mange sto i fare for å måtte flytte. For å sikre at disse ”urinnvånerne” fortsatt skulle kunne bo i husene sine, ble det drevet oppsøkende virk­som­­het fra Sjøgata-prosjekt­et: Behov ble kartlagt, det ble laget forslag til utbedringer og det ble gitt hjelp med søknad­er om ut­bedringslån til Husbanken. Etter hvert som nye eiere overtok allerede fraflyttede hus fikk også de hjelp til planlegging og søk­nads­­skriv­ing uten kostnad.

Sosiale hensyn

For eldre huseiere med dårlig råd ble det utviklet økonomiske løsninger og laget planer som kunne realiseres trinnviss etter hvert som økonomien tillot det. I noen tilfeller ble det også stilt med dugnads­innsats og/eller med praktisk hjelp fra museet.

En av beboerne var rusmiddelbruker og maktet ikke å gjøre seg nytte av hjelpen han ble tilbudt. Den strekt forslummede eien­dom­men ble derfor, i sam­råd med søsknene hans, overdradd til Sjøgatas Vel og Vefsn kom­­mune og opprustet slik at han kunne fortsette å bo i huset. (Bakgrunn for etablering av Sjøgatastift­elsen. Sjøgata 47 brukes nå som gjestehus.)

Det hører med i dette bildet at kommunen hadde ervervet flere eiendommer i området, med tanke på at det gikk mot sanering. Siden det ikke lenger var aktuelt, ønsket kommunen å kvitte seg med flere av bygningene. For å hindre at det først og fremst ble res­surssterke interesenter som fikk overta bygningene, argu­men­terte Styringsgruppen for Sjøgata-prosjektet at eien­­dommene ikke nødvendigvis ble solgt til høystbydende. Det ble framholdt at folk som hadde behov for å skaffe seg bolig burde prioriteres – eller at husene ble brukt til sosiale og kulturelle formål som ville vitali­sere Sjøgata -området. Dette fikk gehør – og bidro til å ta vare på og utvikle det sosi­ale og kulturelle mang­foldet i strøk­et.

Kulturverkstedet

Et av de viktigste miljøtiltakene Sjøgata-prosjektet tok initiativet til, var etableringen av Kulturverkstedet i Sjøgata 22 – 24. Ved å invitere flere av de sentrale kultur­organisasjonene til å være med å utvikle tiltaket, ble arbeidet for å vitalisere Sjøgata-området for­ankret i flere miljøer. Da huset var ferdig restaurert ble det raskt ”byens nye storstue”, der folk fra de for­sk­j­el­­l­­igste miljøer vanket. (En stor del av æren for det har Brynhild Bing og hennes måte å få folk til å føle seg vel­kommen på Kul­tur­verkstedet og i Sjøgata.)

Det hører med i historien at flere som var med i bygge­­­arbeid og drift av huset deltok som ledd i ulike sysselsetingstiltak (”Retter­døl­er” og andre ordninger) og arbeids­treningsopplegg. Unge og eldre idealister, arbeids­søkere og fagfolk arbeidet ofte side om side. Dette var med til å bygge ned mange for­dom­mer ulike mil­jø­er i Mosjøen hadde til hverandre.

Kafébyen

En viktig strategi for å gjøre Sjøgata til en levende del av Mosjø­en sentrum har vært å skape og støtte opp om attrak­tive sosiale og kulturelle møte­plasser og serveringstilbud. Lydiabrygga, Hjeroni­mus og Kulturverk­stedet har vært helt av­gjørende i så måte i startfasen. I de senere år har det i sin tur vært en svært gledelig til­vekst av flere serverings­steder (Vikgården, Gilles, Garasjepuben, Sjøgata kafé og Nano) som har skapt et mang­foldig kafé- og restaurant­liv. Det hører ikke minst med i dette bildet at Sjøgata et blitt en vellykket arena for arrangement som Tiendebytte, Hanedagene, Galle­ria, og Sjøgata Live.

Småbedriftsgenerator

I perioden før Sjøsiden ble etablert var det i sin tur mange som ønsket å skaffe seg forretningslokale i Sjøgata. De små og rela­tivt billige lokalitetene bidro til at Sjøgata-området i en periode fungerte som en ”småbedriftsgenerator”. I løpet av 2 – 3 år ble det registrert ca. 30 slike eta­ble­­r­inger. Det var i denne fasen en pri­or­i­tert oppgave å bistå disse entre­prenørene med å oppruste lokalene til forretningsformål.

Utearealene

Etter hvert ble det også tid til å gi utearealene større oppmerk­som­het. Med dugnadsinnsats ble det i flere omganger ryddet store mengder skrot, gamle bygningsdeler og utrangerte møbler som over mange år hadde hopet seg opp flere steder. (Opphavet til den årlige ryddedugnaden.) Sjøgata-prosjektet bevilget midler til innkjøp av benker – og flere mindre grønnarealer fikk et nød­tørf­tig stell.

Flere steder var strandsonen skjemmet av fyllinger med grus, stein og betongelementer. Både Sjøgata og Nergata var i sin tur preget av dårlig vedlikehold – og rennesteinene i Sjøgata var fjernet eller fylt igjen av grus eller asfalt. Med midler fra Nord­land fylke og Vefsn kommune ble noe av dette ordnet opp i. I tillegg ble det satt opp gatelys som var utformet etter historiske forbilder.

Museumstiltakene

Ved siden av å være sekretariat for Sjøgata-prosjektet og å ha ansvar for kulturhis­tor­­iske for­midling og rådgiving i bygnings­vern­spørsmål, har muse­et ervervet og etablert virksomhet i flere bygninger i verneområdet.

I første omgang ble Skogbrygga tatt vare på og innredet for å huse utstillinger om fiskerihistorie. (Nå base for fellesad­mini­­stra­sjonen til Helgeland Museum.) Det ble fulgt opp ved å eta­blere en by- og byg­nings­histor­isk avdeling i Jacobsenbrygga. I sin tur ble Ola Oktoberbrygga, Forsjordbrygga og den gamle Shell-stasjonen restaurert og tatt i bruk for ulike museums­for­mål.

Museet har videre sørget for at Sjøgata bl.a. er blitt Vefsns Fote­far-prosjekt og er profilert gjennom skilting, brosjyrer, artikler og bokut­giv­elser.

(Kilde: Strateginotat, Hans Pedersen, høsten 2015)