STYRINGSDOKUMENTER

Stor frivillig aktivitet

Her klipper tidligere daglig leder ved Kulturverkstedet Brynhild Bådstø Bing over bandet som markerer at Alrunen antikvariat er gjenåpnet. Hun får hjelp av sønnen Øyvind Bådstø Bing, en av de frivillige medarbeiderne. (Foto: Bjørnar Pedersen)

I andre prosjektår for Sjøgata vern og utvikling er mange delprosjekt kommet i gang. Prosjektleder Hans Pedersen er mest fornøyd med nettstedet www.sjogata.no og reetableringen av Alrunen antikvariat.

Det går fram av en statusrapport som er lagt fram for styringsgruppen.

Vefsn Museums- og Historielag har engasjert ei stor gruppe frivillige som deltar i driften av antikvariatet. Fast åpningstid er hver lørdag. Med hjelp fra NAV er en medarbeider nå i gang med digital registrering av samlingen, og det er også innkjøpt et digitalt registreringsprogram med opplegg for nettbutikk.

Pedersen er mindre fornøyd med at det har tatt lang tid med å få etablert den historiske hagen ved Sjøgata 37. Han peker imidlertid på at den vil bli et viktig nytt innslag i Sjøgata-området i løpet av forsommeren i år.

I 2018 vil det hovedsakelig være videreføring av etablerte tiltak som står på programmet.

Vefsn kommune vil ha større trykk på arbeidet med ny reguleringsplan for Sjøgata-området i år.

Det betyr større innsats også fra Sjøgata vern og utvikling på dette feltet.

Trolig kommer det også i år nye tiltak. I fjor bidro SVU seg for eksempel i å få appen med barnes reiseguider Bædi og Børdi i gang og deltok også aktivt for å realisere kunstfestivalen Galleria.

– Med den etablerte aktiviteten er det grunnlag for å søke eksterne midler i løpet av 2018 – som forhåpentligvis vil gi grunnlag for økt aktivitet i 2019, sier Hans Pedersen.

– Det er også svært gledelig at Helgeland Sparebank, Sjøgatas vel  og Vefsn museums- og historielag gir genereøse bidrag til opprusting av Kulturverkstedet i Mosjøen.

De frivillige, som Rønnaug Tuven, har gjort en stor ryddeinnsats på Alrunen og antikvariatet drives også på frivillig basis. (Foto: Asbjørg Sande)

 

Optimisme etter første driftsår

Det første driftsåret for Sjøgata vern og utvikling preges av at det er tatt mange initiativ som først vil vise resultater i løpet av dette året. Men styringsgruppa er optimistisk, viser årsmeldingen for 2016.

 

Inititativ til nytt Sjøgata-prosjekt

Et nytt initiativ til en ny giv for Sjøgata ble tatt av Vefsn museums- og lokalhistorielag og Sjøgatas vel i 2015. Velforeningen og lokalhistorielaget søkte om finansiering av et nytt og vidtfavnende Sjøgata-prosjekt i 2015. Helgeland sparebank/Helgelandsstiftelsen ga først tilsagn om et bidrag på 250.000 kroner i fem år. Vefsn kommune og Helgeland museum fulgte opp med vedtak om tilsvarende bidrag.

 

Sjøgataområdet – veien videre

Brygger i Sjøgata sett fra vestsida av Vefsna. (Foto: Helgeland Arbeiderblad)

Historikk og momenter til en strategi

Arbeidet for vern av Sjøgata-området tok til i 1969/70 som en reaksjon på et reguleringsfor­slag som foreslo å rive en stor del av bebyggelsen til fordel for en parkeringsplass midt i om­rådet. Det ga støtet til etableringen av Sjøgatas Vel som (anført av Randi Baadstø og Kjell Jacobsen) mobiliserte lokale og sen­trale verne- og miljøinteresser.

[read more=”Les mer…” less=”Vis mindre”]

Det innledet en flerårig heftig opinionskamp med leser­inn­legg i HA, folkemøter, dugnadsfester og støtte fra utenbys fagfolk og kulturpersonlig­heter. Særlig stor betydning fikk det at Lydia­brygga (etter forslag fra staben hos Riksanti­kvar­en!) ble opp­rust­et på dugnad.

Det demonstrerte at det lot seg gjøre å redde selv de mest forfalne husene i Sjøgata – og med Lydia­brygg­as Venner ble det skapt et  aktivistmiljø som rekrutterte etablerte mosjøværing­er og politisk engasjert ungdom i vide kretser.

Konflikten om Sjøgata og utviklingen av Mosjøen sentrum var symptomatisk for 1970-tallet. Det foregikk lignende verdiba­serte stridigheter i mange byer i Norge og resten av den vestlige verden – der det ble tatt initiativ til sanering av gamle sentrums­om­råd­er til fordel for nye forretningsbygg og økt framkomme­lig­het for biltrafikk.

Nasjonalt pilotprosjekt

Vendepunktet kom i 1976 da Norsk kulturråd tok initiativ til å bruke bebyggelsen i Sjøgata som utgangspunkt for et pilotpro­sjekt for moderne bygningsvern – og stilte i utsikt en større be­vilgning der­som området ble vernet. Etter langvarig og opphetet strid vedtok Vefsn kom­mune­styre i 1979 å regulere Sjø­gata som Spesialom­råde med hjemmel i § 25.6 i Plan og byg­nings­­lov­en, som nylig var introdusert som virkemiddel i verne­arbeidet. Reguleringsplanen ble vedtatt i 1985.

Vedtaket ble fulgt opp med etablering av Norsk kulturråds Sjø­gata-prosjekt som fikk oppgav­en med å organisere et nasjonalt ut­viklingstiltak for områdebevaring. Medlemmene i prosjekt­grupp­­en repre­senterte Vefsn kommune, Norsk kulturråd, Riks­anti­kvar­en og Sjøgatas Vel.

Vefsn Museum påtok seg å være sekre­ta­ri­at for de etter hvert mange oppgavene som prosjektarbeidet represen­terte – og fikk på denne måten en nøkkelrolle i det videre arbeidet med vern og utvikling av Sjøgata-området. Museet tok ansvar for den kultur­his­tor­­iske formidlingen i om­råd­et og utviklet kompetanse som fag­kon­su­lent i bygningsvern­spørs­mål. Like viktig har museets rolle vært som initiativtaker, allianse­bygger og koordinator av mangfoldet av tiltak i regi av Sjøgata-­prosjektet.

En viktig forutsetning for at Vefsn Museum kunne påta seg opp­gaven var det nære samarbeidet med Norsk kulturråd, Riksanti­kvaren og ikke minst Insti­tutt for arkitekturhistorie, NTH. De involverte (Marit Øvrebø, Guttorm Grønningsæter, Jan Ander­sen og Dag Nilsen) var er­farne, kunn­skaps­rike og entusiastiske folk, som bidro med fag­kunnskap, stra­­teg­isk innsikt og råd om aktuelle finansierings­kild­­er.

Områdebevaring og vern gjennom bruk

Norsk kulturråd var opptatt av å utvikle det faglige grunnlaget for et tidsmessig bygningsvern – der bl.a. områdebevaring og vern gjennom bruk ble introdusert som supplement til tradisjo­nell bevaring av enkelte praktbygg som kirker, handelshus og stor­gårder. Det var derfor en hovedutfordring å utvikle et godt sam­spill mellom antikvariske prinsipper og nye funksjonskrav som følge av ny bruk av bygningene i Sjøgata-området.

De antikvariske løsningene som ble utviklet i Sjøgata ble snart framholdt som et forbilledlig eksempel for utvikling av denne type verneområder. En hovedforutsetning for det vellykkede re­sultatet må tilskrives innsatsen til Dag Nilsen v/ NTH/NTNU, som i 1988 fikk Houen Legats diplom for sitt virke som restau­rer­­ings­­arki­tekt i Mosjøen. (Arbeidet var i mange tilfeller utført på idealistisk grunn­lag uten økonomisk vederlag.) På samme måte har Terje Norsted hos Riksanti­kvaren/NIKU gjort et grunn­­­legg­­ende arbeid med registrer­inger og anvisning av farger til de mange bygning­ene i Sjøgata-området.

Det har imidler­tid også vært avgjørende at det har vært mulig å mobi­li­sere og videreutvikle lokal håndverkskompe­tanse. Øyen Tre­vare­fabrikk, Nyholmen bruk (Bjerka), MRK-senteret, gårds­saga til Odd Kjell Børstad i Fustvatnet og – ikke minst – Vefsn Museum har spilt en viktig rolle i denne sammen­heng.

Et miljøutviklingsprosjekt

Så snart det praktiske arbeidet kom i gang, sto de første restau­rer­te bygningene i skarp kontrast til oppfatningen av Sjøgata som et raserings­modent slumområde. I stedet for å framstå som en lokal skam­plett, ble Sjøgata etter få år anerkjent som en svært vik­tig del av Mosjøen sentrum. Fra at ­spørsmålet om bevaring eller riving var et opphetet lokalt konflikt­tema, ble Sjøgata stedet der mosjøværinger og Vefsn kommune stolt tok med sine gjester.

Det hører med i dette bildet at like viktig som de antikvariske mål­settingene for arbeidet, så var det definert som en hoved­ut­fordring for Sjøgata-prosjektet å utvikle verneom­rådet som en lev­ende del av Mosjøen sen­t­rum – der det er attraktivt både å bo, drive nær­ings­virk­som­­het og utvikle sosi­ale og kulturelle tilbud for vefsninger, helge­lend­­inger og reise­­livet. For å understreke den samfunnsmessige mål­settingen ble det framholdt at prosjektet var: Et miljø­utvik­lingsprosjekt med kulturvernut­gangs­punkt.

Oppgaver og hensyn

Det finansielle grunnlaget for virksomheten til Sjøgata-prosjekt­et var en bevilgning fra Norsk kulturråd på 3 mill. kr. over 10 år. Brorparten av midlene ble gitt som tilskudd til huseiere som restau­­rerte eiendommene sine. Men vel så viktig var det at Styr­ings­­­grupp­en hadde mulighet til å ta initiativ til felles tiltak: enga­sjement av faglig spisskompetanse, innkjøp av verktøy og utstyr (profilstål, skifersaks, benker ….) og miljøtiltak og faglige arr­ange­­ment. Grunnfinansieringen fra Norsk kulturråd ble brukt som utgangspunkt for å søke midler fra mange andre offentlige instanser – slik at det ble skaffet tilveie mellom 40 og 50 milli­on­er kr. i prosjektperioden. (I det alt vesentlige eksterne midler.)

Fra slutten av 1970-tallet, har arbeidet gått i faser og det har vek­s­let mht. hvilke tiltak som det har lykkes å utvikle. I start­fasen var det for eksempel en utfordring å gjøre Sjøgata til et at­trak­tivt boområde, uten å bidra til at strøket ble om­dann­et til en eksklusiv getto for akademik­ere, kunst­nere eller eiendoms­speku­lanter – noe som hadde skjedd i flere lignende verneom­råd­­er i inn- og utland.

Oppsøkende virksomhet

Flere eldre som holdt stand i om­rådet bodde i hus med svært en­k­el standard. Selv om det var foretatt løp­ende ved­­likehold, var det mye å utsette på sanitærforholdene og isolering. Mange sto i fare for å måtte flytte. For å sikre at disse ”urinnvånerne” fortsatt skulle kunne bo i husene sine, ble det drevet oppsøkende virk­som­­het fra Sjøgata-prosjekt­et: Behov ble kartlagt, det ble laget forslag til utbedringer og det ble gitt hjelp med søknad­er om ut­bedringslån til Husbanken. Etter hvert som nye eiere overtok allerede fraflyttede hus fikk også de hjelp til planlegging og søk­nads­­skriv­ing uten kostnad.

Sosiale hensyn

For eldre huseiere med dårlig råd ble det utviklet økonomiske løsninger og laget planer som kunne realiseres trinnviss etter hvert som økonomien tillot det. I noen tilfeller ble det også stilt med dugnads­innsats og/eller med praktisk hjelp fra museet.

En av beboerne var rusmiddelbruker og maktet ikke å gjøre seg nytte av hjelpen han ble tilbudt. Den strekt forslummede eien­dom­men ble derfor, i sam­råd med søsknene hans, overdradd til Sjøgatas Vel og Vefsn kom­­mune og opprustet slik at han kunne fortsette å bo i huset. (Bakgrunn for etablering av Sjøgatastift­elsen. Sjøgata 47 brukes nå som gjestehus.)

Det hører med i dette bildet at kommunen hadde ervervet flere eiendommer i området, med tanke på at det gikk mot sanering. Siden det ikke lenger var aktuelt, ønsket kommunen å kvitte seg med flere av bygningene. For å hindre at det først og fremst ble res­surssterke interesenter som fikk overta bygningene, argu­men­terte Styringsgruppen for Sjøgata-prosjektet at eien­­dommene ikke nødvendigvis ble solgt til høystbydende. Det ble framholdt at folk som hadde behov for å skaffe seg bolig burde prioriteres – eller at husene ble brukt til sosiale og kulturelle formål som ville vitali­sere Sjøgata -området. Dette fikk gehør – og bidro til å ta vare på og utvikle det sosi­ale og kulturelle mang­foldet i strøk­et.

Kulturverkstedet

Et av de viktigste miljøtiltakene Sjøgata-prosjektet tok initiativet til, var etableringen av Kulturverkstedet i Sjøgata 22 – 24. Ved å invitere flere av de sentrale kultur­organisasjonene til å være med å utvikle tiltaket, ble arbeidet for å vitalisere Sjøgata-området for­ankret i flere miljøer. Da huset var ferdig restaurert ble det raskt ”byens nye storstue”, der folk fra de for­sk­j­el­­l­­igste miljøer vanket. (En stor del av æren for det har Brynhild Bing og hennes måte å få folk til å føle seg vel­kommen på Kul­tur­verkstedet og i Sjøgata.)

Det hører med i historien at flere som var med i bygge­­­arbeid og drift av huset deltok som ledd i ulike sysselsetingstiltak (”Retter­døl­er” og andre ordninger) og arbeids­treningsopplegg. Unge og eldre idealister, arbeids­søkere og fagfolk arbeidet ofte side om side. Dette var med til å bygge ned mange for­dom­mer ulike mil­jø­er i Mosjøen hadde til hverandre.

Kafébyen

En viktig strategi for å gjøre Sjøgata til en levende del av Mosjø­en sentrum har vært å skape og støtte opp om attrak­tive sosiale og kulturelle møte­plasser og serveringstilbud. Lydiabrygga, Hjeroni­mus og Kulturverk­stedet har vært helt av­gjørende i så måte i startfasen. I de senere år har det i sin tur vært en svært gledelig til­vekst av flere serverings­steder (Vikgården, Gilles, Garasjepuben, Sjøgata kafé og Nano) som har skapt et mang­foldig kafé- og restaurant­liv. Det hører ikke minst med i dette bildet at Sjøgata et blitt en vellykket arena for arrangement som Tiendebytte, Hanedagene, Galle­ria, og Sjøgata Live.

Småbedriftsgenerator

I perioden før Sjøsiden ble etablert var det i sin tur mange som ønsket å skaffe seg forretningslokale i Sjøgata. De små og rela­tivt billige lokalitetene bidro til at Sjøgata-området i en periode fungerte som en ”småbedriftsgenerator”. I løpet av 2 – 3 år ble det registrert ca. 30 slike eta­ble­­r­inger. Det var i denne fasen en pri­or­i­tert oppgave å bistå disse entre­prenørene med å oppruste lokalene til forretningsformål.

Utearealene

Etter hvert ble det også tid til å gi utearealene større oppmerk­som­het. Med dugnadsinnsats ble det i flere omganger ryddet store mengder skrot, gamle bygningsdeler og utrangerte møbler som over mange år hadde hopet seg opp flere steder. (Opphavet til den årlige ryddedugnaden.) Sjøgata-prosjektet bevilget midler til innkjøp av benker – og flere mindre grønnarealer fikk et nød­tørf­tig stell.

Flere steder var strandsonen skjemmet av fyllinger med grus, stein og betongelementer. Både Sjøgata og Nergata var i sin tur preget av dårlig vedlikehold – og rennesteinene i Sjøgata var fjernet eller fylt igjen av grus eller asfalt. Med midler fra Nord­land fylke og Vefsn kommune ble noe av dette ordnet opp i. I tillegg ble det satt opp gatelys som var utformet etter historiske forbilder.

Museumstiltakene Ved siden av å være sekretariat for Sjøgata-prosjektet og å ha ansvar for kulturhis­tor­­iske for­midling og rådgiving i bygnings­vern­spørsmål, har muse­et ervervet og etablert virksomhet i flere bygninger i verneområdet.

I første omgang ble Skogbrygga tatt vare på og innredet for å huse utstillinger om fiskerihistorie. (Nå base for fellesad­mini­­stra­sjonen til Helgeland Museum.) Det ble fulgt opp ved å eta­blere en by- og byg­nings­histor­isk avdeling i Jacobsenbrygga. I sin tur ble Ola Oktoberbrygga, Forsjordbrygga og den gamle Shell-stasjonen restaurert og tatt i bruk for ulike museums­for­mål.

Museet har videre sørget for at Sjøgata bl.a. er blitt Vefsns Fote­far-prosjekt og er profilert gjennom skilting, brosjyrer, artikler og bokut­giv­elser.

Fragmentering av ansvar

Etter at Norsk kulturråds Sjøgata-prosjekt ble avviklet er det ikke lenger én instans som følger opp en samlet strategi for ut­viklingen av Sjøgata-området. Vefsn Museum/Helgeland Mu­seum fortsatte riktig nok å engasjere seg som kon­sulent i byg­ningsvernspørsmål og som initiativtak­er og støtte­spiller for nye tiltak i om­rådet. Men i de senere år har museet ikke prioritert Sjøgata-arbeid på samme måte som før.

Museets brede engasjement over flere tiår er antakelig noe av forklaringen på at Vefsn kom­mune ikke har sett behovet for å formulere en videre strategi for verne­­om­råd­et. (Flere initiativ om videreføring i kommunal regi er ikke fulgt opp.) Kommunen utviser vilje til å støtte opp om ulike til­tak i områd­et (for eks­em­pel kom­­­mun­ens engasjement for å utvikle Mjaa­­vatn-an­legg­et for mus­eums- og kulturformål) Det er like­ledes positivt at det er i emn­ing arbeid for å lage ny regu­leringsplan for Sjø­gata verne­område. Det er viktige tiltak, men er like fullt en påminnelse om at vi man­g­ler en samlet strategisk vurdering av hva som er viktig for videreutvikling av Sjøgata-området.

Det kan også ha spilt inn at utviklingen av Sjøgata med årene har fått en egentyngde, slik at mye skjer som følge av ulike pri­vate initiativ (for eksempel eta­bler­ing av serveringssteder og av kunst­ner­eide gallerier). På samme måte har ulike ildsjeler skapt popu­lære tiltak som By­spillet, Galleria, Byfesten og Sjøgata Live.

Sett i lys av de faglige og kulturpolitiske målsettingene som Sjø­gata-prosjektet arbeidet ut fra, er det imidler­tid lett å se at det er en hem­sko for videreutviklingen av verneområdet at de ulike ak­tø­­r­ene i området hovedsaklig arbei­d­er ad hoc med enkelttil­tak og at de ulike partene bare sporadisk samarbeider. Viktige sider av ar­beidet får derfor ikke lenger oppmerksomhet og ingen tar ansvar for å sikre et best mulig sam­spill mellom de antikvariske, sos­iale, kul­tu­relle og nærings­­messige interessene i området.

Veien videre

På denne bakgrunn ønsker Sjøgatas Vel og Vefsn Museumslag så langt vi har oversikt­en å presentere noen av utfordringene og mulig­­het­ene vi mener videreut­vikling­en av Sjøgata verneområde står overfor. Det vil gjøre det mulig å se oppgavene i sammen­heng – og gi grunnlag for å ut­vikle et samlet opplegg for reali­ser­ing. Målet er å legge an en alliansebyggende strategi der flest mulige ideelle, politiske og finansielle aktører og interesser mob­iliseres til å bidra.

Reguleringsplan og byggesaksbehandling

Det er en opplagt hemsko for utviklingsarbeidet i Sjøgata at regu­­­­ler­ingsplanen for verneområdet ikke er revidert siden 1999 – og det ble da bare foretatt noen mindre endringer.

Reguleringsplanen ble laget i forkant av at Norsk kulturråds Sjø­gata-prosjekt ble etablert. Planen fanger derfor ikke opp er­far­ing­ene fra Sjøgata-prosjektet og reflekterer ikke de nye faglige per­spek­tivene i vernearbeidet som er utviklet de senere år! Plan­en gir ikke klare føringer for flere oppgaver og utfordringer som etter hvert er kommet i fok­us, for eksempel: pleie av uteareal­ene, hensynet til universell tilgjen­ge­lig­het, vern mot støybelast­ning fra serveringssteder og ev. hav­nivåstigning.

Det hører også med at samfunnet som Sjøgata-området er en del av har endret seg. Det er kommet nye huseiere og brukere av om­­rådet med nye ønsker og krav. Nye fagfolk i kommunen, ved museet og hos regionale og sentrale myndigheter bringer med seg endrede faglige perspektiver. På samme måte spiller det inn at nye gen­era­sjoner lokalpolitikere målbærer skiftende kultur­politiske idealer.

Dette tilsier at det er behov for å gjøre opp faglig og kultur­polit­isk status for arbeidet med Sjøgata i forbindelse med det forestå­ende arbeidet med å lage ny reguleringsplan for verneom­råde. Under alle omstendigheter er det mye som taler for en rekapitu- ler­ing av Sjøgatas historie – og mål­settingene for og erfaringene fra vernear­beid­et.

I forlengelsen av arbeidet med reguleringsplan er det videre på­krevd med utvikling av rutinene for den løpende saksbehand­ling­en av de høyst uensartede byggesakene i Sjøgata-området. Viktige elementer i denne sammenhengen er opprustingen av fagkompetansen i bygningsvern i kommunen – og avklaring av Helgeland Museums rolle som fagkonsulent i årene framover.

Flere av momentene nedenfor medfører ellers utfordringer som den nye reguleringsplanen bør ta høyde for.

Sjøgata Vern og Utvikling & Bygningsvernsenter

Helgeland Museum har tatt mål av seg til å vitalisere sitt arbeid med bygningshistorie og –vern i Sjøgata-om­rådet. I den forbind­else er det under etablering et servicekontor for verneområdet ved Mjaavatn-anlegg­et – Sjøgata Vern og Utvikling.

Det er en hoved­utfor­d­ring for det videre arbeidet at det foregår generasjonsskifte i staben som har arbeidet med bygningsvern – noe som krever en offensiv strategi for nyrekruttering og kom­pe­tanseoverføring.

Det er snakk om å rekruttere folk med kompetanse i bygnings­vern som det i dag er knapphet på eller som ikke finnes i Nord­land verken ved museene eller i næringslivet. Det gjelder for eksempel følgende kategorier fagfolk:

  • arkitekter/ingeniører med utdanning og/eller praksis i bygningsvern

  • tømrere/snekkere med bygningsvernkompetanse

  • andre relevante tradisjonshåndverkere (maler-, murer- og smedfaget)

  • fagpersoner med tverrfaglig kompetanse i dokumentasjon og forvalting av bygningsmiljøer – og i formidling av bygnings­his­torie

Det er særlig bekymringsfullt at det er beskjeden interesse for byg­nings­vern hos yngre håndverkere og arkitekter. Det er tyde­ligvis ikke tilstrekkelig at ut­danningen for både håndverkere og arki­tekt­er har lagt økt vekt på bygningshis­torie og -vern de sen­ere år. Det høge aktivitets­nivå­et i bygge­bran­sj­en kan ha resultert i at verneoppgavene har liten interesse for byggebransj­en og at still­ing­ene i bygnings­vern­et ikke kan konkurrere om arbeids­kraften.

Service-kontoret tenkes som første trinn i en strategi for å kunne yte bistand i bygningsvernspørsmål til prosjekt også i andre kom­m­uner på Helgeland – og som grunnlag for etablering av et bygningsvernsenter i Mosjøen for hele fylket. Hans Pedersen har på oppdrag fra fylket utredet status og muligheten for samarbeid mellom fylkes­kom­m­unen og museene i oppfølging av bygnings­vernet. Mens Helgeland Museum i sin tur har søkt økt driftstil­skudd fra Kul­tur­departementet til flere stillinger innen bygnings­vern.

Helgeland Museum er m.a.o. inne i en kritisk fase der mye står på spill. Etablert kompetanse kan bli rasert for godt – samtidig som det er innen rekkevidde å kon­solidere og videreutvikle dette felt­et. Det bør derfor være en prioritert oppgave for komm­unen å bi­dra til at Helge­land Museum fortsatt har evne til følge opp sitt arbeid med bygningshistorie og –vern. Det kan bl.a. gjøres ved å støtte opp om arbeidet for å skaffe økte res­surser fra fylket og staten.

Lokale leverandører

Inntil nylig har vi hatt det privilegium å ha lokale produsenter som kunne levere ”skredder­sydde” byggevarer til arbeidet med verneverdige hus. Men med nedleggelse av Øyen Trevare­fabrikk er det helt tydelig at dette ikke lenger er noe vi kan regne med. Det er mest merkbart at vi plutselig står helt uten lokal vindus­produ­sent – et stort problem. De nærmeste leveran­dør­ene er i Trønderlag – og de selger bare standardutførelser (Røros vinduer og dører) eller er svært dyre for skreddersøm (Snekkeriet i Ver­dal).

Tidligere har vi også mistet muligheten for leveranser av høv­lede paneler og listverk fra Finn­eid sagbruk og høv­leri. Grane Treindustri leverer enkelte profiler, men mangler ut­styr for å produsere alle relevante utførelser. Nærm­este produ­sent som leverer alle ønskelige dimensjoner og profiler er Spil­lum Dam­psag i Namsos. Så lenge Odd Kjell Børstad har saga i drift, har vi riktig nok tilgang på førsteklasses konstruk­sjons­virke og uhøv­lede kledninger. Men det er all mulig grunn til bekymring for videreføringen av kompetansen i produksjonen av tradisjo­nelle trevarer i Vefsn-regionen og ellers på Helgeland.

I dette bildet er det ett lyspunkt at Torstein Brandth Smedseng har tatt sjansen på å etablere snek­k­erverkstedet i en bygning på foreldrenes eiendom i Åsbyen (opprinnelig oppført som ”heime­verksted” av mor­faren, blikken­slager Sigvald Brandth). Torstein er finsnekker og be­her­sk­er alt fra snekker- og tøm­mer­manns­arbeid til bygging av klassiske gitarer (har opplær­ing fra Spania og Eng­land). Han har m.a.o. all ønskelig kompetanse og har levert dører og innred­ning­er til flere restaureringsprosjekt.

Vi er således inne i en skjebnetime der utfasingen av tradisjo­nelle lever­andører til byggebransjen og bygningsvernet byr på problemer for Sjøgata-arbeidet – men som også byr på nye muligheter for unge folk med spisskompetanse som ønsker å etablere egen virksomhet. Dette er en spennende felles utford­ring for kulturvernet, bygge­bransjen og tiltaksmyndighet­ene å gjøre noe med.

Sjøgatas Vel og Museumslaget har tatt et første initiativ for å få finansiert utstyret som trengs for at Torstein Brandth Smeds­eng kan starte vindusproduksjon for Sjøgata-området og andre vernetiltak i distriktet. Det baserer seg på et spleiselag med Helgeland Sparebank som hovedbidragsyter – og med mindre tilskudd fra Sjøgatas Vel, Museumslaget, Lydiabryggas Venner, Helgeland Museum og Sjøgata Næring & Miljø.

Mjaavatn-prosjektet Helgeland Museum har sendt søknader om støtte til Kultur­de­par­te­ment­et, Nordland fylkeskommune og Vefsn kommune for å utvikle Mjaavatn-eiendommen som nytt museumsanlegg. Tiltak­et er kalkulert til kr. 85 mill inkl. mva.

Det planlagte museumsanlegget skal ha funksjon både som:

  • Hovedbase for det museumsfaglige arbeidet på Helgeland.

  • Senter for by- og bygningshistorie.

  • Motor i videreutviklingen av Sjøgata verneområde og Mosjøen sentrum.

Mjaavatn-prosjektet framstår på denne bakgrunn som spyd­spiss i arbeidet for å skape ny giv i Sjøgata. Kommunens kjøp av eien­dommen og tilsagnene fra Sparebankstiftelsen Helgeland (kr. 1 mill.) og Vefsn Museums- og Lokalhistorielag (kr. 7,5 mill) styrker sjan­­s­en for at Kulturdepartementet og Fylkeskommunen vil pri­­ori­tere tiltaket.

Hvis det ikke kommer bevilgning allerede i 2016, vil det øke sja­n­sen for tildeling i 2017 å arbeide videre med det utførte skisseprosjektet til et ferdig forprosjekt. Siden det er lagt ned mye arbeid i skisseprosjektet, bør det være en økonomisk overkommelig oppgave.

I den forbindelse bør det ses nærmere på mulighetene for små­båt­havn – i tillegg til gjestehavn. Det gir også anledning til å ut­rede mer detaljert hvordan anlegget kan legges til rette for reise­livet og for eks­terne kul­tur­arrangement.

”Nye Kulturverkstedet”

Kulturverkstedet er på mange måter en suksesshistorie. Anlegget ble tidlig innarbeidet som Sjøgatas og Mosjøens storstue som folk fra høyst ulike lokale miljøer frekventerer for et kafébesøk eller for å delta på et kulturarrangement, møte eller kurs (for eksempel Husflidslagets mange kurs i ”vevstuene” i 2. etasje). Ikke minst er lunsjkonsertene på fredagene blitt en institusjon som mange misunner oss – og nye tilskudd som jazz og blues-klubbens til­stelninger er et spennende nytt innslag.

Men Kulturverkstedet står overfor flere ut­­fordringer. Konseptet for kafédriften basert på tradisjonell kaffemat er robust – og har derfor i mange år vært den økonomiske motoren for den øvrige virksom­heten i huset. Men det er stor konkurranse i serveringsnær­ingen i Mosjøen. De siste årene har det derfor vært vanskeskeligere å finan­­­si­ere den ideelle kulturvirksomheten med overskudd fra kafeen.

Gallerivirksomheten, Alrunen Antikvariat og Gjestehusene i Sjøgata er epokegjørende utvidelser av Kulturverkstedets virk­som­het. Tiltak­­ene er i tråd med de ideelle målene for Kul­tur­verk­stedet og Sjøgata – og har tidvis også gitt kjærkomne økono­miske uttellinger. Men det har vist seg vanskelig å konsolidere og utvikle Gallerivirksomheten og Alrunen de senere år. Under Brynhild Bådstø Bings regime ble Galleri Kulturverkstedet ut­vik­let til å bli det galleriet med størst omsetning av profesjonell kunst i landsdelen. Det er mange grunner til at det er blitt vanskelig å følge opp denne suksessen. Det har både med Brynhilds teft og enga­sje­ment å gjøre. Men kunstmarkedet har også endret seg mye de senere år. Repertoaret av kunstuttrykk har endret seg drastisk. Skillet mellom profesjonell og ikke profesjonelle utøvere er mer flytende enn før. Og det er etablert flere konkurrerende galleri lokalt.Med dette bakteppet er det tatt initiativ til å se nærmere på konseptet for gallerivirk­somheten. Det kan for eksempel være en idé å utvikle et samarbeid med Helgeland Museum om å for­­midle historien om den skiftende roll­en kunst og andre bildeformer (foto, plakater, reklame …) har spilt opp gjennom historien og i dagens samfunn. Sam­ling­ene til Kultur­verk­stedet, Mosjøen Kunstforing, Vefsn kommune og muse­-et er et spenn­ende ut­gangs­punkt for et slikt tiltak. Det vil tydelig­gjøre Kulturverk­stedets ideelle rolle som kultur- og kunnskaps­formidler. Ved å vektlegge formidling av kunst- og kulturhistorie i gallerivirksomhet­en, kan det være med å legge spennende premisser og mulig-heter også for de kommer­sielle kunsttilbudene ved Kulturverkstedet.

Brynhild Bådstø Bing har også hovedæren for at Alrunen Antikvariat ble innlemmet i Kulturverkstedet. Antikvariatet ble i sin tid etablert av Hans Rue Døsen – og som Døsens nære medarbeider i Joh. Petersens bokhandel hadde Brynhild de beste forutsetninger for å videreføre dette viktige kulturtiltaket. Men med digitale salgskanaler og etableringen av flere antikvariater og “bokbyer” rundt om i landet må også Alrunen konsolideres og vitali­seres. Skal det lykkes er det antakelig nødvendig å mobilisere innsats fra ideelle og kompe­tente krefter.

Gjestehusene er et etter måten populært tilbud til turister om sommer­en – og leies ellers i året ut til folk som har kortere eller lengre opp­drag i Mosjøen. Men også konseptet for drift av og bruk av Gjeste­husene som kulturhistoriske formidlingstiltak bør evalueres og videreutvikles.

Også på andre områder har Kulturverkstedet tatt viktige initiativ og satt søkelys på kultur- og miljøtilbud gjennom foredrag, konserter og utstillinger. Dette er i tråd med de ambisiøse vedtektene for Kulturverkstedet der det bl.a. heter at det er et mål:

    • å arbeide for å bevare og videreutvikle kvalitetene i lokalmiljøet sosialt, kulturelt og bygningsmessig.

I denne målsettingen ligger det en forventning om at Kulturverkstedet skal gå i bresjen for å sette søkelys på viktige lokale utfordringer – i det hele tatt å være med å sette den kultur- og miljøpolitiske dagsorden.

Styret har satt i gang et utviklingsarbeid for konsolidering og videreutvikling av Kulturverkstedets mangfoldige virksomhet. Alle lokale krefter som setter pris på å ha en så egenartet kulturinstitusjon i lokalmiljøet bør være med å bidra til at dette arbeidet blir vellykket. Det bør av strategiske grunner være godt i gang for realiseringen av Mjaavatn-prosjektet. Og det bør vurderes på hvilke felt de to kulturinstitusjonene kan utfylle og samarbeide med hverandre. I etableringsfasen var det et nært samspill mellom Vefsn Museum og Kulturverkstedet. Revitalisering av samarbeidet vil sikre et mer mangfoldig tilbud til publikum.

Utearealene

Arbeidet med utearealene er det feltet som var minst utviklet da bevil­g­ningen til Sjøgata-prosjektet var brukt opp. Det gjensto å regi­strere den skiftende bruken for offentlige, halvoffentlige og pri­vate arealer – og det ble ikke utviklet klare målsettinger for videre bruk og stell av utearealene.

Det ble som anført gjort en punktinnsats i samarbeid med kom­m­un­en for å få reetablert deler av rennesteinene – og for å rydde de skjemmende fyllingene og i stedet etablert steinkaier der det ligger til rette for det. Men etter den tid har ikke kommunen et opplegg for stell og vedlike­hold av de offentlig tilgjengelige arealene i verneområdet.

Private huseiere har i sin tur lite å holde seg til ved opparbeiding av arealer for rekreasjon og annen utomhus­aktivitet. Det har vært arrangert foredrag om eldre hage­­stell, men det er ikke fulgt opp med praktisk veiledning til de som er så heldig at de har en egen hageflekk.

Uansett er en stor del av utearealene halvoffentlig/halvprivat som det er en utfordring å angi hvordan skal pleies. Det vil gi et historisk feil bilde å behandle alle slike arealer som hage eller park. Det er først de aller seneste årene at gartnere og land­skaps­arki­tekter har fattet interesse for pleie av selvvokst vegeta­sjon.

Det er også en uløst oppgave å etablere arealer der barn og unge som bor eller besøker området kan utfolde seg. Ikke minst av hen­syn til de som bor i området, bør det gjøres en innsats på dette feltet.

Det har over lang tid vært diskutert å ruste opp hagen til Sjøgata 37, som er i kommunes eie. Det er i den forbindelse utarbeidet alternative forslag til utforming av hagen etter historiske forbild­er – og det ble i sin tid bevilget midler til å realisere tiltak­et. Sjø­gatas Vel, Sjøgata Nær­ing og Miljø og Lydiabryggas Venner har i sin tur sagt seg inte­res­sert i å delta i arbeid­et med prosjektet.

Det er flere forhold som tilsier at saken reises på nytt. For det første er det snakk om en av de få hagene med en viss størrelse i verneområdet – og som egner seg til å lage en ”beste­mors­hage” – og vil framstå som et forbilledlig eksempel på hva som kan gjøres i andre hager i Sjøgata-området. På den måten vil det kunne bli et viktig bidrag til opprustingen av ute­areal­ene i strøket.

Like viktig er det at mange som bor i Sjøgata ikke har egen hage – og vil få mulighet til å hygge seg i grønne omgivelser i nær­miljøet. Hagen vil også bli en ressurs for folk som besøk­er Sjøgata-området. Beliggenhet­en ved Lydiabrygga bidrar til at området kan bli en attraktiv grønn lunge i Sjø­gata. I enkelte sam­men­heng­er er da også utearealene ved Sjøgata 37 brukt i forbindelse med arrangement. Det hører ellers med i bildet at forslagene til opparbeiding av hage gir rom for å ordne med uteareal til for beboere i Sjøgata 37 – i tillegg til at de får til­gang til et større hageanlegg.

Ut over hageanleggene bør det gjøres mer i regi av museet for å synliggjøre og formidle den tradisjonelle bruken av utearealene. Vedstabelen og slipsteinen ved Jacobsenbrygga er en på­minn­else om all plassen som ble brukt til vedtørk og til vedlikeholds­arbeid i tidligere tider. Vannpost­en ved Sjøgata 45B ble i sin tid reddet for å ha et minne om den første vannforsyningen i Mosjø­en. Det er ønske­­lig med flere slike tiltak – og det bør følges opp med skilt­ing og andre formidlingstiltak.

På samme måte er det en utfordring å legge bedre til rette for arrangement som Galleria og Tiendebytte.

En viktig flaskehals i det videre arbeidet er ressurser til doku­men­tasjon av den historiske bruken av utearealene – og faglig kompetanse til utvikling av et opplegg for vern gjennom bruk av de ulike typer utearealer i Sjøgata-området. Sjøgata dreier seg ikke bare om i livet i husene, men like mye om det skiftende og mangfoldige livet mellom husene.

Arbeidet med utearealene trenger systematisk faglig og praktisk oppfølging. Det gjelder både de offentlig tilgjengelige arealene og de private eiendommene.

Den største bruken reiselivet har av Sjøgata er basert på van­dring i strøket. Bedre tilrettelegging vil opplagt gjøre det til en større opplevelse – og det kan oppmuntre til større bruk av de andre tilbudene i gata.

Sjøgata som boligområde

Da Sjøgata-arbeidet kom i gang var den prioriterte oppgaven å sikre at Sjøgata igjen skulle bli et verdsatt boligområde. At det lykkes ble nøkkelen til det videre utviklingsarbeidet. Paradoksalt nok er det nå nødvendig å gjøre en ny innsats for å berge Sjøgata som boligstrøk. Det henger sammen med at Sjøgata har blitt hoved­­arena for serveringsnæringen i Mosjøen – noe som i og for seg er svært positivt og i tråd med de opprinnelige målsettingene for Sjøgata-arbeidet. Men det har medført uakseptabel mye støy fra flere etablissement.

Særlig ille har det vært ved Garasjepub­en. Huseieren har isolert bygningen slik at forholdene har bedret seg merkbart. Men tidvis er driften til sjenanse p.g.a. at dører settes opp når det blir for varmt inne og ved at støyende gjester oppholder seg utenfor lok­a­l­­et. Det samme gjelder Gilles og det nye anlegget til Fru Haug­ans Hotel. Det er m.a.o. blitt et allment problem i hele Sjøgata-området.

Det har derfor fått Sjøgatas Vel til å se nærmere på hvordan ut­fordringen med serveringssteder i boligstrøk er løst andre steder, og ble oppmerksom på at Oslo antakelig er et forbilledlig eks­empel i denne sammenheng. I Forskrift om serverings- salgs- og skjenkebevilgninger for Oslo kommune gjelder det egne bestem­m­elser for uteservering i boligområder og uteservering i bak­gårder – som medfører at denne serveringen lukkes vesentlig tidligere enn i serveringslokalene (henholdsvis kl. 22 og kl. 20).

Oslo kommune er også opptatt av at server­ings­lokalitetene i by­en er godt isolert, slik at virksomheten ikke er til sjenanse for andre i nabolaget. Det kan derfor ha mye for seg for at Vefsn kommune orienterer seg i hvilke byggetekniske krav som Oslo og andre kommuner setter til serveringslokaler. I det hele tatt er det i Oslo satt fokus på det sammensatte ansvaret server­ings­bedrift­ene har overfor ulike reguleringsmyndigheter – det være seg helse, miljø, sikker­het, økonomisk drift og tekniske forhold.

Vefsn kommune er bedt om å innføre regelverk for uteservering for Sjøgata lik som det for Oslo. Det vil langt på vei løse de aktu­elle problemene i Sjøgata-området – og gi spille­regler som kan komme andre deler av Mosjøen til gode, slik at byen igjen blir et lev­ende miljø med forretningsdrift, sosiale- og kulturelle tilbud og attraktive boliger.

Et annet forhold som er med på å undergrave Sjøgata som bolig­strøk er at flere bygninger i området er kjøpt opp av eiendomsut­vikl­ere. De aktuelle bygningene preg­es til dels av dårlig vedlike­hold og flere ligger i tilknytning til Garasjepuben og Gilles. Dette har resultert i at leilighetene i eien­dommene har stort gjen­n­omtrekk og unge folk som ikke er innstilt på å bidra til utvik­ling­en av Sjøgatamiljø­et. Det er rett og slett klare tendenser til forslumming av deler av Sjøgata.

Denne utviklingen står i skarp kontrast til bestrebelsene de første årene for å utvikle en positiv sosial profil i Sjøgata.

Kommunen må snarest ta for seg denne utfordringen – og sette krav til forvaltingen av de aktuelle eiendommene som er i tråd med de ideelle målsettingene for Sjøgata-området. Det bør i den sammenheng innføres restriksjoner for hvor mange eiendommer som kan forvaltes av samme selskap. Hovedregelen bør vær at bolighusene disponeres av eieren selv.

Sjøgata som forretningsstrøk

En annen uheldig utvikling de senere år er at det blir stadig færre butikker og verksteder i Sjøgata. Det henger opplagt sammen med utarmingen av strøket rundt Torget som forretningsstrøk. Innsatsen for å vitalisere ”kjernesentrum” er derfor opplagt også i Sjøgatas interesse – og det er fortsatt realistisk at det gamle sen­­trums­om­rådet vil få nytt liv. (Konf. innspillet fra Sjøgatas Vel og Helgeland Museum til ny reguleringsplan for ”kjerne­sentrum”).

På denne bakgrunn er det viktig å være restriktiv mht. å imøte­kom­me søknader om bruksend­ring­er fra forretningsformål til bo­lig.

Det er selvsagt urealistisk at Sjøgata igjen skal bli et strøk med tradisjonelle spesialforretninger som i tidligere tider. Men det bør vurderes nærmere om det er formålstjenlig med stimuler­ings­tiltak for å få kreative folk til å etablere seg i Sjøgata (Konf. etableringen til Simen Nyland i Peter Bechs gate 1.)

Det er nærliggende å peke på muligheten for et samarbeid mell­om kommunen og Sjøgata Næring og Miljø på dette feltet. Kan­skje noe av overskuddet fra Byfesten burde brukes i et slikt re­krutter­ings­arbeid.

Sjøgata som arena for arrange­ment

Det er bred tilslutning til bruken av Sjøgata som arena for ulike arrangement enten det er Tiendebytte, Galleria eller Sjøgata Live. Den nye lederen for Generator gir uttrykk for ambisiøse mål for videreutviklingen av Galleria – og har forventning til mer profesjonell tilrettelegging i Sjøgata-området.

Det aktualis­er­er momentene som bl.a. er tatt opp under Mjaa­vatn­an­legget, Utearealene, og Sjøgata som forretningsstrøk. Realiseringen av de aktualiserte forslagene vil opplagt være positive bidrag til å gjøre Sjøgata til en profesjonell arena for arrangement – men vil også representere en ny utfordring for realiseringen av målsettingen om vern gjennom bruk.

Det er ikke til å komme bort fra at det kan oppstå motsetninger mellom interessene til beboerne i området og Sjøgata som fest- og arrangementsarena. Det er grenser for hvor mange arrange­ment det er kurant å gjennomføre i løpet av året. Og det er opp til arrangørene å utvikle en arrangementskultur som er forenlig med at barnefamilier og eldre bor i området. Det tilsier at Sjø­gatas Vel på en eller annen måte trekkes med i planleggingen av fram­tid­ige arrangement.

Sjøgata som porten til Vefsna Regionalpark

Etableringen av prosjektet Vefsna Regionalpark er en påminnelse om at Sjøgata er porten til Vefsnavassdrag­et. Det gjelder selvsagt historien om Sjøgata som naustplass, som klondykeby i Engelskbruktida og som handelsby og sosial møteplass for bygd­ene langs vassdraget. Men Sjøgata er også inn­falls­porten til landskapet langs Vefsna og til Børgefjell og Lomsdal-Visten som rekreasjons­områder opp gjennom tidene for både for tilreisende turister og mosjø­vær­inger.

Det tilsier at det videre arbeidet for utvikling av Sjøgata-området legger vekt på å følge opp målsettingene for Vefsna Regional­park både når det gjelder historisk formidling, næringsutvikling og regionalt samarbeid.

Mediestrategi: Digital Sjøgata-portal

I dag fines det ikke en samlet digital presentasjon for Sjøgata- området der det redegjøres for:

  • Sjøgata og Mosjøens historie

  • Arbeidet med vern og utvikling av området

  • Faste kulturelle og sosiale tilbud

  • Gallerivirksomhetene

  • Kaféer og restauranter

  • Muligheter for overnatting

  • Arrangement – og

  • Dagsaktuelle nyheter og tilbud

Sjøgatas Vel vil ta initiativ til et samarbeid om utvikling og drift av en slik digital presentasjon.

Sammenfatning

Etter langvarige lokale stridigheter vedtok Vefsn kommune at Sjøgata-området skulle reguleres som verneområde – noe som ga grunnlag etableringen av Norsk kulturråds Sjøgata-prosjekt:

Bakteppet var gjennombruddet for de nye perspektiver på byg­­-nings­vern på 1970-tallet – der vern gjennom bruk, områdebe­varing og bygningsvern som ressurs i arbeidet med sen­trums­utvikling sto i fokus. Det ble framholdt at arbeidet i Sjøgata var: et miljøutviklingsprosjekt med kulturvernutgangspunkt.

Sjøgata-prosjektet resulterte i mange tiltak som på forskjellig måte har bidradd til å gjøre Sjøgata til en levende del av Mosjø­en sentrum. Som sekretariat for prosjektet påtok Vefsn Museum seg en rolle som initiativtaker, alliansebygger og koordinator av mangfoldet av tiltak. En viktig forutsetning for det bredt anlagte arbeidet, var et nært samarbeid med sen­trale faginstitusjoner og bevilgende myndigheter.

Etter avviklingen av Sjøgata-prosjektet har det vært en mellom­fase uten en samlet strategi for utviklingsarbeidet i verneområd­et. Det er utviklet flere prisverdige enkelttiltak, men mange vik­tige oppgaver er, som anført, ikke fulgt opp.

Flere forhold tilsier at det igjen er behov for en ny giv i arbeidet med Sjøgata-området. Aktuelle eksempler er:

  • arbeidet for å vitalisere ”kjernesentrum” som handelsstrøk,

  • ny reguleringsplan for Mosjøen sentrum og Sjøgata-området,

  • nytt museumsanlegg på Mjaavatn-eiendommen,

  • bruken av Sjøgata som arena for reiselivet, arrange­ment og en ekspanderende restaurantnæring – og hensynet til Sjøgata som boområde – og

  • nye faglige utfordringer for vernet av bygnings­miljøet.

Nytt Sjøgataprosjekt

De mange mulighetene og tilhørende utfordringene for den vid­ere utvikling av verneområdet tilsier at det bør etableres et nytt Sjø­gata-prosjekt: Sjøgata Vern og Utvikling.

Prosjektet kan med fordel organiseres som et samarbeidstiltak mellom:

– Vefsn kom­mune

– Helgeland Museum og

– ideelle organi­sa­sjoner

(som Sjøgatas Vel, Vefsn Museums- og Lokalhistorielag, Lydiabryggas Venner, Kultur­verk­stedet og Sjøgata Næring og Miljø.)

Tatt i betraktning de omfattende og sammensatte oppgavene bør prosjektet løpe over min 5 år. Helgeland Sparebank har alle­rede signaliser at det er aktuelt å gå inn som sponsor basert på en 5-årig avtale. Det bør tas kontakt med Alcoa og Helgeland Kraft for også å få dem til å stille som sponsor.

Organisering

Arbeidet representerer som anført et bredt arbeidsfelt med flere konkrete delprosjekt – for eksempel:

    • opprusting av utearealene

    • realisering av Mjaavatn-anlegget og

    • bistå i arbeidet med nye reguleringsplan og

    • råd og veiledning av huseiere.

Som del av det løpende arbeidet er det ellers et overordnet mål å legge opp arbeidet slik at det bidrar til:

  • Kompetanseutvikling og økt involvering av Vefsn kommune og Helgeland Museum i Sjøgata-arbeidet – og

  • videre engasjement av ideelle organisasjoner i utviklingen av Sjøgata-området.

Samtidig er det et mål å organisere arbeidet på en mest mulig fleksibel og økonomisk måte. Det kan for eksempel gjøres med følgende modell:

  • prosjektleder (i utgangspunktet en delstilling)

  • prosjektmedarbeidere – stilt til disposisjon av VK og HM

  • arbeidsgrupper for de ulike delprosjektene (med kortere eller lengre varighet alt etter oppgavenes art)

  • referansegruppe (Vefsn kommune, Helgeland museum, de ideelle organisasjonene, sponsorene)

Det lages rammeplan for prosjektet – og årsplaner og –budsjett.

Finansiering

Prosjektet sikres en grunnfinansiering ved årlig bevilgning fra Vefsn kommune, Helgeland museum og Helgeland Sparebnak  på kr. 250.000 fra hver.

I tillegg søkes det midler til delprosjektene fra offentlige myn­dig­heter (lokale, regionale og sentrale), sponsorene, ideelle stiftelser og andre instanser.

Dugnad og økonomiske bidrag fra lokale organisasjoner.

Framdrift

Høsten 2015  – forberedene arbeid

Januar 2016  – Oppstart av prosjektet

Årsskiftet 20/21 – Evaluering av prosjektet. Diskusjon om organisering av det videre arbeidet.

(Strateginotat høsten 2015, Hans Pedersen)

[/read]