Vefsnas svenske kilde

Her er Vefsns østlige utgangspunkt, ei lita tjørn under toppen av Norra Gardfjellet, fem seks mil fra svenskegrensen. (Bilder: Rune Pedersen)

At Vefsna kommer fra Majavatn og Børgefjell er barnelærdom for de fleste helgelendinger. Men vassdragets svenske kilder er ikke like godt kjent. Vi har vært der – med sammenleggbar kano.

Vefsn og dermed også Vefsnas svenske flørt er vel dokumentert. Reidar Svare drøfter Vefsn-navnet i Far etter fedrane og peker på navnelikheten mellom Vefsn og svenske Wapsten. Wapstenelva renner ut fra den store innsjøen Virisen, gjennom de to vannene øvre og nedre Wapstssjøn før den blir Skarmodalselva på norsk side. Vannet havner etter hvert i Unkervatnet, og derfra er det raka vegen til Mosjøen og havet.

Vi kjørte galant forbi Wapstsjøene og tok direkte peiling på Bojtiken – gården i vestenden av Virisen, den store innsjøen like innenfor svenskegrensen. Vel framme fortonte innsjøen seg som et gedigent hav. Klokka var blitt kveld og vi var seint ute – som vanlig. Jeg innrømmer villig vekk at jeg var skeptisk til den sammenleggbare. Som i tillegg til å være sammenleggbar skulle fylles til randen av pargas, inkludert ei balstyrig bikkje som skulle vagles helt øverst på flyttelasset. Foruten bikkja hadde vi bare med oss helt nødvendige saker og ting som måtte være med om vi skulle nå målet: Ei bittelita tjørn, rett under toppen av Norra Gardfjellet. Ifølge kartet skulle Vefsnas østlige utgangspunkt ligge her, flere mil inn i Sverige. Det må her legges til at det er min makker som har hatt ansvar for kartstudiene. Han var og er full av lovord over svenske kart som til og med viser hvilken vei elvene renner.

Min makker visste bare litt mer enn meg om sammenleggbare kanoer. Og under ingen omstendigheter mer enn han hadde lest seg til i diverse brosjyrer. Prinsippet er enkelt. Smekre aluminiumsstenger utgjør skjelettet og en kraftig duk av PVC skal etter planen holde vannet ute. Mellom duken og skjelettet ligger det ei matte som minner om et helt vanlig liggeunderlag. Vekta er rundt femten kilo og skipssekk til bæring medfølger. Vi fikk den i hop ganske greit og var klar til å starte. Heldigvis husket vi det vi absolutt ikke måtte glemme etter bare noen minutters padling.

Virisen ligger 605 meter over havet og er over 20 kilometer lang. Men den sammenleggbare tok det fint. Med godmodig bølgeklukk i PVC-duken og en bris inn fra sida tilbakela vi kilometer etter kilometer i jevnt sig etter hvert som den fine sommerkvelden ble til sommernatt. Etter en begivenhetsløs overnatting nådde vi tettstedet Viris neste formiddag. Ifølge kartet skulle en sti være husklyngens eneste forbindelse med omverdenen.

– Her må det ha skjedd ting over natta, sa min makker og tok på seg ekspertminen. Det første vi så da vi steg i land var en gammel Volvo 245.

– Jojo men, sann – her har det blitt vei, sier Axel Johansson lystig. Han er født og oppvokst i Viris, men bosatt i Arvidsjaur. Han har hytte på hjemplassen der han er flere ganger om året, og garantert om sommeren.

– Fineste sted på jord, sier pensjonisten.

De første fastboende slo seg ned i Viris på 1830-tallet. Den første som ble bofast var Noak Abrahamsson som i tillegg til nybygger også var medisinmann for fjellfolket. Nå er det sju fastboende i husklyngen. Gunilla og Tomas Olafsson er sjette generasjon Viris-beboere. Paret har to barn og driver med småfe og hytteutleie. Med hyttene følger båt og fiskekort til Virisen og omkringliggende herligheter. De sørger selv for videreforedling av sau og lam på gården, og selger produktene i sin egen gårdsbutikk.

– Vi har godt belegg på hyttene. Svensker fra hele landet, men også norske gjester, sier Gunilla.

Vi må videre, Vefsnas kilder og den sammenleggbare venter. Med Virisen vel unnagjort er vi klar for Granån. Og det skal etterhvert vise seg å være noe helt annet enn godmodig bølgeklukk på Virisen. Elva bruser friskt, og det er ikke snakk om å padle motstrøms. Vi bærer og padler den sammenleggbare i flere etapper. Etter mye mas og noen liter svette er vi oppe i neste innsjø, Bleriken.

Før vi forlater Granån må vi legge til at elva er ei fiskeperle. Fra viltre stryk til rolige partier der elva vider seg ut i store lommer. Og den koker av fisk, men her er det bare fluestang som gjelder. Alt annet har lensstyrelsen satt en stopper for. Vi har gjort unna Gransjön og Rättsjön også. Men først etter enda mer bæring langs Granån. Et forsøk på padle elva holdt på å ende med forferdelse. Vi var nær ved å kantre da vi prøvde å krysse strømmen i nitti grader. Men på hjemtur skal vi oppleve at den sammenleggbare fryder seg gjennom brusende stryk. Den føyer seg ettergivent langs og over de største steinene og gjør ikke tegn til å knake i sammenføyningene.

Det er folketomt i de forfalne buene ved Gransjön. Men utedoet er velsignet åpent. Under overoppsyn av Carl Gustaf og drottningen gjør vi tilfreds det vi trenger å gjøre. Rättsjön er siste etappe før vi tar beina fatt. Den ligger blikkstille. Vi passerer en storlom-familie som knapt enser oss og den sammenleggbare underveis til Vefsnas kilder. Det er lett å gå oppover mot den navnløse lille tjørna under Norra Gardfjellets topp. Et stykke opp i lia har vi fritt utsyn til Farroken som også er en av disse svikefulle innsjøene som foretrekker å renne mot vest og inn i Norge. I stedet for å forsyne folkhemmet med friskt fjellvann til kraftverk og spring.

Endelig oppe. Fra den over 1200 meter høye toppen har vi fritt utsyn mot Kanaan i øst og vår unnselige tjørn like under oss. Knapt 100 meter lang og 30 meter bred ligger den der – intetanende om at den er det østlige utgangspunktet for Nordlands største vassdrag. Så sitter vi der og spekulerer. Om en dråpe fra den navnløse noen gang passerer Mosjøen før Vefsna siger ut i havet, eller om alt forsvinner som damp underveis. Men en ting kan vi slå uomtvistelig fast, selv om vi spekulerer på både det ene og det andre mens vi sitter der med blå svensk himmel over oss og Kanaans land bare noen steinkast unna: Ikke en dråpe fra vår navnløse tjørn renner østover. Alt går rett vest.

 

Tekst og foto: Rune Pedersen

Denne artikkelen sto på trykk i Helgeland Arbeiderblad 25. august 2001. Den er også publisert i Far etter fedrane, årbok for Vefsn, Grane og Hattfjelldal i 2016.